Estenstadmarka, i hvert fall den delen jeg kjenner til, er et virvar av stier og veier: traktorveier, lysløyper og skogsstier. Grusveier og tråkk. Med andre ord et perfekt sted å dra på oppdagelsesferd, slik jeg og Sanna gjorde en søndag i april.
Vi starta fra Dragvoll og gikk stien over åkrene. Den som starter ved idrettsbygget og blir veldig våt og gjørmete når det har regna (kan være lurt å gå bilveien hvis det er altfor bløtt). Så kom vi til parkeringsplassen (der det visstnok heter Bekken) og så et mosegrodd skilt som pekte oss til en skogssti. Hurra, tenkte vi.
For hvem velger vel å gå på kjedelige grusveier når man kan gå mellom mose og lyng over sammenfiltrede røtter? (Tydeligvis ganske mange, for vi møtte nesten ingen på skogsstien.) Vi fant fort ut at det lønner seg å ha litt retningssans der da, for det var nok av stier å velge mellom.
Dette er nok ikke det aller fineste området i marka rundt Trondheim, for slik så det ut når vi kom opp der det var mer åpent.
Men det går jo ikke an å klage når man har utsikt mot Fosen.
Så fant vi frem til Estenstadhytta. Min begrensede erfaring (hittil bare to turer) tilsier at det alltid blåser der oppe, men jeg har enda ikke vært inne i hytta. Man finner jo alltids en passe lun plass der man kan spise tursjokoladen sin. Så det gjorde vi denne gangen også, bak en husvegg.
Med denne utsikten. Her fortsetter skogsstien, men jeg er litt usikker på hvor de har gjort av skogen?
En av årets aller første hvitveiser. Nå tror jeg nesten alle er borte…
Isen lå fremdeles på Estenstaddammen. Nå vil jeg at det plutselig skal bli sol og varme, slik at jeg kan bade der!
Det var så, så fint lys i skogen! Vi tok en annen vei ned enn vi kom – tydeligvis via Kvernhusflata. Det er godt det stort sett er greit skilta med alle veiene hit og dit.
Og så var vi nede ved Dragvoll igjen. Jeg gleder meg til å kunne legge pensum bort i et skap og gå på flere oppdagelsesturer i marka i høst, med sola i ryggen og kakao på termosen!