Vi dro til Balestrand da jeg var i Sogn. Jeg og besta, også plukka vi opp lillesøster Oda Margrete på veien. Kjørte utover de svingete veiene langs fjorden, sa navnene på bygdene vi kjørte gjennom høyt. Slinde. Hermansverk. Leikanger. Så tok vi ferga over fjorden, sto helt framme og så over bommen, før vi kjørte inn til Balestrand.
Besta jobba i bygda da ho var ung, oppe på kjøkkenet på Kreklingen, realskolen. Det var i Balestrand ho og goffa møttes. Han var gårdsbestyrer på Kvikne. Sto i fjøsdøra og vinka til besta da ho gikk oppover bakkene om morgenene.
Vi spiste lunsj på Ciderhuset da vi kom, omgitt av frukttrær og fjord. Så fint det er med steder man ser at noen har brukt årevis på å bygge opp. Der eierne står ute på gårdsplassen og ønsker velkommen og fyller på med cider og jus og vin nede i butikken. De serverte ikke middag før senere på ettermiddagen, men til lunsj hadde de mezze som var virkelig god.
Så tok vi turen opp bakkene for å se hvor besta hadde jobba. Det meste har vel forandra seg siden den gang ho var der. Men fjorden og fjellene er nok de samme.
Jeg og Oda Margrete gikk innom Den engelske kyrkja som ligger i en bakke nede i sentrum. St. Olafs kyrkje heter den egentlig, men den ble bygget på slutten av 1800-tallet til minne om ei engelsk prestedatter og tilhører Church of England. Så fint treverk der inne og magiske glassmalerier.
Vi drakk kaffe ute på verandaen på Kviknes Hotell. Inne er det som et kunstgalleri. Naturmotiver på veggene, møbler med treutskjæringer.
Og ute er det jo også som et kunstverk.
Et skikkelig turistmekka, men med god grunn. Om dere tar turen, så har Ingvild en så fin Balestrand-guide på sin blogg. Vi må nok tilbake en annen sommer også.