«Og veien bare går og går, bort fra min dør til ukjent land,
den har gått først i mange år, nå må jeg etter, om jeg kan.
Å gå den lang og gå den trett,
til min vei når en større vei,
der alle smale håp blir ett.
Og hvor den går vet ikke jeg.»
– Tolkien
Noen ganger er det litt sånn at livet bare rusler og går og at jeg føler jeg prøver å følge med så godt jeg kan uten helt å vite hvor det bærer. Akkurat nå er det litt sånn. Livet virker for det meste å dreie seg om å slite vekk bokstavene på tastaturet og å ha lunsjpause mens jeg ser på VM under et ullteppe og med en tekopp i fanget. Sånn går no’ dagan, som vi sier i Trøndelag. Også lurer jeg litt på hvor jeg skal ende opp til slutt.