• Reynisfjara

    Det er bare ei uke siden jeg fløy igjen. Samme hvor mange ganger jeg flyr må jeg anstrenge meg for ikke å måpe når vi kommer over skydekket. Store sukkerspinndotter. Blå himmel. Og når flyet retter nesen nedover og landskapet bretter seg ut under oss – som et google maps i storformat – da sitter jeg klistra til vinduet og det kribler i meg av forventning. Jeg elsker å fly.

    Samtidig, selv om man får perspektiver der oppe i lufta, er det viktig å ha med seg noen perspektiver før man kommer opp dit. Det er her det kommer inn, det beryktede ordet: flyskam. Jeg tror nok at vi noen ganger trenger å føle på dårlig samvittighet når vi flyr. Å skjemmes litt når vi bestiller flybilletter, i stedet for å vifte rundt med gullkort. Ikke fordi noen har sagt at vi skal gjøre det, men fordi vi veit at det har negative konsekvenser for klimaet vårt. Det er bare et tegn på at vi forstår hva det innebærer. Samtidig blir ordet ”flyskam” fort en avledning i debatten. For skamfølelsen er ikke et mål i seg selv, bare en erkjennelse i retning det å utvikle en slags flykritisk sans. Et slags instinkt som får deg til å spørre: ”Trenger jeg egentlig å fly denne gangen?”

    Vi nordmenn flyr mye. Norge ligger i europatoppen både når det gjelder innenlands og utenlands flyvninger. Den statistikken inkluderer meg også. Bare hittil i år har jeg flydd fire turer i Europa, og da har jeg attpåtil forsøkt å fly minst mulig. Men om det er noe som er positivt med dette, så er det vel at vi har et forbedringspotensial?

    Det irriterer meg at klimadebatten hele tiden blir så unyansert. Det er ikke svart-hvitt. Det er ikke slik at vi skal slutte å fly . Alle flyreiser bidrar til utslipp – samtidig er det også forskjell på flyreiser. Det er vanskelig å komme seg fra Finnmark til Østlandet uten å sette seg på et fly om man ikke har et hav av tid. Når det slett ikke finnes brukbare alternativer, da må det være greit å benytte seg av det som finnes. Men ofte handler det om at alternativene er for dårlig. Da må vi kreve at det blir gjort noe med det.

    Likevel tror jeg vi skal være forsiktige, de fleste av oss, med å gjemme oss bak ideen om at vi bor i den europeiske periferien, helt avsondret fra resten av verden om vi ikke har flyene våre. Jeg er sikker på at en stor andel av flyturene vi nordmenn tar kommer av at vi har så god råd. At vi flyr uten å tenke så mye over det fordi de fleste av oss har penger til det, og kanskje ikke er like bevisst hvilke andre kostnader det har. Å ta seg en svipptur i jobbsammenheng eller ei langhelg i et fremmed land er noe en stor andel av oss gjør. Og rimelige og lett tilgjengelige flybilletter gjør det vanskeligere å i det hele tatt tenke på alternative måter å reise på. Når ikke pengene stanser oss, så må vi stoppe opp og tenke selv.

    Løsningene ligger ikke i at vi sitter i flyseter og flyskammer oss. Heller ikke i at vi viser pekefingeren og ber andre skamme seg. Men vi må snakke om hvorfor vi flyr så mye og hva det betyr for klimaet vårt å fly. Vi må spørre oss: Er flyturen nødvendig? Trenger jeg egentlig reise så langt? Og hvis svarene er ja, må det gå an å først spørre hva alternativet er før vi stiger ombord og entrer luftrommet.


    ,
  • Høsten 2023 – ei liste

    Jeg satt på kontoret mitt en kveld denne uka, hørte på regnet og vinden utenfor, og tenkte at om det er en tid på året da det er greit å være i en slags unntakstilstand, så må det være denne. Denne høsten føles mer som høst enn noen høster før. Stipendiatperioden min nærmer seg slutten, og de neste månedene er en rekke med tidsfrister. Helt i enden er selve Fristen. Fem års arbeid skal ta slutt. Avhandlinga skal inn.

    Så denne høsten er litt annerledes. Litt mindre rom for store krumspring og desto viktigere med de små tingene. Akkurat i dette øyeblikket nipper jeg til en kopp te (Kraftfull chililakris fra Te- og kaffehuset) og hører på Thomas Dybdahl og Beharie. Jeg har tent stearinlyset på stuebordet, midt i all denne kosen kom jeg på at kanskje det ville være hyggelig å lage ei liste med sånt jeg ser frem til i høst – annet enn alle disse fristene.

    Lista har jeg (delvis) henta fra Flora Wiström.

    Zürich, november 2022.

    Vil høre på
    Det ryktes at Beharie kommer med nytt album i høst. Det lengter jeg veldig etter.

    Vil ha på meg
    Store ullgensere og miniskjørt. Kanskje strikke en ny genser jeg kan bo i? Noe oransje?

    Vil lese
    Åh, alle disse høstlanseringene som lokker! Har ikke så høye leseambisjoner fremover, men gleder meg til å plukke opp noen store historiske romaner når jeg har overskudd. Mytting si Skråpånatta. Lungeflyteprøven til Renberg. Det åttende liv går på teateret i høst. Den vil jeg også lese. Men har mest tro på at jeg får lest noen av de kortere irske bøkene jeg plukket med meg fra Dublin.

    Vil gjøre
    Gå i badstu og bade i havet. Dra på konsert midt i uka. Se UKE-revyen. Dra i svømmebassenget før jobb.

    Vil spise
    Gresskargnocchi! Denne oppskrifta hos DN er så god.

    Vil drikke
    Mange cappuccinoer i kafeen på campus.

    Vil se på
    Akkurat nå ser jeg alle filmene med Ewan McGregor hos Filmoteket. Et veldig godt prosjekt, spør du meg. Men gleder meg til seriehøsten: Jeg sparer de nyeste sesongene av Sex Education og Heartstopper til de virkelig trengs. Ellers gleder jeg meg til å se Makta, om Arbeiderpartiet rundt begynnelsen av 80-tallet, også All the light we cannot see og Lessons in Chemistry. Også kommer den neste sesongen av The Crown og The Wheel of Time denne høsten?

    Hva ser dere frem til i høst?


    , , ,
  • Mikrofilm og minimale truser

    Jeg er i Dublin. Jeg kom hit i går. La fra meg kofferten og hastet videre til biblioteket for å ordne meg reader’s ticket. For et bygg dette er! sa jeg til han som tok bilde av en nokså svett meg, som han klippet ut, limte på et kort og laminerte. Ja, men man vender seg til det, sa han.

    Jeg har ikke helt vendt meg til det enda. De store pillarene, blomstermønsteret i flisene i trappeoppgangen, glassmaleriene man må forbi for å komme inn til lesesalene. Der sitter jeg og leser aviser – gamle utgaver av Irish Sun, som stor sett er de rake motsetningene til omgivelsene rundt meg. Side på side suser forbi i svarthvitt: lettkledde damer, Boyzone-guttenes turbulente liv og tips fra Deirdre om hvordan kan man redde seg inn når man har ligget med søstra til kjæresten. Tenker – hoderystende – at alt dette ble skrevet for ikke mer enn femten år siden. Snubler innimellom over noe av det jeg leter etter, presset inn mellom minimale truser og kalkunen Dustin.

    Ellers er Dublin en hyggelig by å møte høsten i. Innimellom mikrofilmene sitter jeg på kafé og leser Fintan O’Toole om hvordan det moderne Irland ble til. Det er fascinerende – akkurat nå er jeg i 60-tallets Irland, og jeg lurer på hvor mye av datidens Irland som finnes igjen blant folkene jeg ser ute i gatene.

    Kanskje kan jeg bli klokere på det i morgen. Da venter en ny dag med mikrofilm. Når jeg er ferdig, skal jeg feire med en guinness!


    ,