Jeg har sett bilder på instagram og fått fortalt hvor vakkert det skulle være der. Så da jeg og mamma kom i prat om sommerens ferieplaner tidlig på året, så var forslaget mitt åpenbart: Aurlandsdalen. Den første helga i juli var vi på plass på Østerbø, der turen starter, en liten gjeng med turskoene klare.
Det er nok den fineste turen jeg har gått. Nesten to mil med mye opp og ned. Med utrolig frodig natur, den grønne elva som bukter seg nederst i dalen. Steinurer, stien som slynger seg langs bergveggen, brusende fosser. Jeg var ikke helt forberedt på hvor vilt det skulle være. Og da vi så gårdene som lå langt oppi fjellsida, slo ikke tanken meg om at vi skulle dit opp i det hele tatt. Men stien går langs tre gårder – Nesbø, Sinjarheim og Almen. Den ene villere plassert enn den andre.
Fjellsommerferien, dag 2. Jeg våkna i Lærdal, tok en tur innom både bakeriet og bilverkstedet før jeg var klar for nye eventyr (begge deler får fem stjerner fra meg!). Jeg hadde en hel dag å fylle, før jeg skulle møte familien og ta turen videre i retning Østerbø og Aurlandsdalen. Først tok jeg en avstikker til Undredal med geiter, kanelbolle på brygga ved nærbutikken og hyggelig selskap (slik så det ut), så lunsj på Marianne Bakeri & Kafé i Aurland. Deretter var jeg litt rådvill om hva jeg skulle gjøre, men google kunne fortelle meg at det var en ganske fin foss i nærheten – no brainer.
Brekkefossen ligger i Flåm. Jeg kjørte innover til en parkeringsplass like ved der stien var skilta oppover. Det er bare én kilometer å gå, men med skikkelig stigning.
Oppe på platået er det fantastisk utsikt, som dere kan se. Så grønt, så mye vann som kaster seg ned mellom trær og stein, og så mye fjord og fjell rundt. Mye utsikt og mye foss for relativt liten innsats altså!
Sommerferien i år har hatt fjelltema. Fjell, regn og kulde. Men la oss for et øyeblikk glemme de siste to, for da jeg først kjørte sørover i slutten av juni, var det shortsføre.
Jeg stoppa på bakeriet i Oppdal, kjøpte en focaccia som jeg spiste med skinke og utsikt mot Snøhetta. Fjellet lå for en gangs skyld nakent mot den blå himmelen.
Fjell, fjell, fjell.
Det beste med å kjøre alene på ferie er å kunne stoppe når som helst. Her kalte utsikten på meg, så jeg fant ei lomme langs veien, fulgte stien bort og ned til vannet. Orka ikke finne frem badetøyet, men vassa så langt ut det gikk i iskaldt vann. Mye bedre enn statoilkaffe.
Tror ikke det er ofte det er over 20 grader over Valdresflye.
Så da må man passe på å stoppe ofte.
Et par timer med kjøring og podkast senere (blant annet Popkorn og politikk sin Watergate-spesial – anbefales!) var jeg i Borgund for en stavkirkestopp. Alt var allerede stengt, men sola skinte fremdeles så fint på dragehodene på kirka, som altså har stått der i omtrent 800 år i en eller annen form.
Men helt bort til husene under fjellveggen rakk ikke sola.
Jeg skulle overnatte i Lærdal og kom frem sånn i sju-tida. Jeg ble positivt overraska da jeg kom ned og så at sola fremdeles var oppe der, innerst i fjorden, mellom fjellene. Lærdal ligger tydeligvis akkurat slik til at sola sent i juni varmer til langt på kveld. Jeg fant et sted å drikke et glass vin og lese bok.
Og gikk rundt i de stille gatene. Det lukta fantastisk av duftsjasmin.
Første dag i fjellsommerferien, altså. Mer fjell kommer lastet om ikke lenge!
Jeg har vært på reise – med bil, buss og tog. Det føles smått eksotisk å sitte og vente på en togperrong igjen, med koffert og alt. Nå var det lenge siden.
Første stopp, Hole. Vi kom frem seint om kvelden. Dagen etter sto vi opp til en tåkevegg over fjellene langs Tyrifjorden. Perfekt dag for å nyte en god utsikt!
Vi gikk opp fra Sundvolden, opp Krokkleiva – denne ruta. Veien er en en del av den gamle kongeveien over Ringerrike til Bergen. Så idyllisk der den slynger seg opp gjennom skogen og berget.
Jeg gledet meg til Kongens utsikt. Hør bare på denne beskrivelsen av Peter Christen Asbjørnsen, eventyrsamleren:
Fra dette Sted er Udsigten overordentlig vidtstrakt. Man nærmer sig den ad en Sti igjennem Skoven, og staaer, naar man kommer ud mellem Granerne, pludselig paa Stupet af Aasen, 1400 Fod over Vandfladen. I svindlende Dyb udbreder sig et uendeligt Panorama: De trende Fjordes blinkende Speilflader funkle i Forgrunden og beskylle det udtungede, bugtede Lands lov krandsede Odder og flöielsgrönne Marker. Hist over Fladen ligger Gaarde ved Gaarde, store, velbyggede, omgivne af Enge, Hauger og gyldne Ågre, og midt iblandt dem staaer den hvide Kirke med Taarn og Spiir. Mörke Skovsletter og granklædte Höider danne Skyggerne i Landskabet. Omkring det taarner sig Aaser over Aaser, Bjerge over Bjerge; de hæve sig höiere og höiere i mörkeblaae, violette og blaalige Luftslör med sölvskimrende Border af Sne og lis, indtil de synes at flyde sammen med Horizonten Fjernt mod det yderste Vest hæver sig en kuppelformig Skikkelse. […] Man stirrer og stirrer. (Fra Wikipedia)
Men jeg stirret og stirret – og hadde vanskelig for å se annet enn grantopper.
Trollene i folkeeventyrene, derimot, de hadde nok likt seg på en dag som denne. Det er stemningsfullt i skogen når tåka ligger så tung at det drypper fra trærne.
Og høstfargene skjærer gjennom selv den tykkeste tåka.
I likhet med de fleste andre av våre landsmenn var også jeg i Loen i fjor sommer. Det var et sjokk først, å komme til sentrum i Loen etter ei ukes tid ved en lite befolket avstikker av Sognefjorden. I Loen var det ikke én parkeringsplass å oppdrive. Køen til skyliften syntes milelang. Men heldigvis skulle jeg videre inn, helt innerst i Lovatnet, for så å ta båten over, vekk fra trengselen.
Det var sol da jeg kom, sol da jeg dro.
Men dagen der imellom bød på regn, regn, regn. Krim foran peisen og hvile etter etappen dagen før.
Skjønt også en dal som visselig er minst like magisk i regnvær som i solskinn. Finnes det et sted hvor grønt er grønnere enn Lodalen?
