Jeg gikk i gatene i Chester i slutten av januar i fjor. Når jeg ser på bildene ser det ut som en norsk april. Grønne plener, påskeliljer. Jeg tok banen som går over halvøya som ligger vest for Liverpool. En knapp time tar det, så er man i Cheshire – som i Cheshire Cat! Rykter fra Wikipedia sier at det er et begrep fordi det er så mange melkegårder i grevskapet, derav det store gliset.
Chester er altså den nest største byen i området Cheshire. Jeg dro dit uten så store forventninger, hadde bare behov for komme meg litt bort ei helg. Det er ikke en veldig stor by. Typisk nord-engelsk. Slitt med sjarm, tydelig industripreg langs kanalen. Men historien til Chester går langt tilbake. Chester kommer fra romernes ord for leir, men det er ikke bare navnet som står igjen som et spor etter romerne. Det gjør også muren som går rundt bykjernen.
Jeg gikk langs kanalen i regnet.
Og inn, innenfor bymurene. I de gamle bygningene i sentrum var det først og fremst kjedebutikker, men det var fint å gå i the rows i regnet. Som et slags utendørs kjøpesenter i to etasjer. Et sted man kan henge litt for å titte ned på paraplymannen eller han som står i ly under taket og synger gamle Beatles-slagere med rusten stemme.
Ett av de store høydepunktene i Chester, bokstavelig talt, er katedralen. Jeg gikk rundt i hagen og nøt roen der, synet av de store, hvelvede vinduene og
påskeliljene!
Derifra gikk jeg opp på bymurene og fulgte dem et stykke. Jeg passerte forbi King Charles Tower.
Nedenfor murene lå ei stor gressmatte der de drev med falkoneri.
Jeg kan tenke meg at det er mer å oppleve i Chester, men å se på påskeliljer og gå på bymurer en ettermiddag, det var i hvert fall fint!