Elgjakta er noe for seg selv. Det er noe spesielt med det å måtte spille så etter reglene til naturen og å skulle dra på kunnskapen til de generasjonene som har jakta før. Å møtes tidlig om morgenen mens det enda er skumt. Å se på været for å tenke seg til hvor elgen kan trekke hen. Peke på kartet, plassere ut folk på postene, bestemme hvor hundene skal gå denne dagen. Å stoppe opp i skogen for å lytte til radioen mens nesa til elghunden står i været, å leite etter spor i de våte partiene inne blant trærne.
De siste årene har jeg fått gå i hælene på Raja og Petter noen dager i løpet av jakta. Men i år var jeg én dag for seint ute. Jeg hadde holdt søndagen fri forrige helg etter å brukt alle helgene tidligere i høst til søknadsskriving, men da jeg var på vei inn til byen lørdag formiddag, kom jaktlaget kjørende med to elgkalver de hadde møtt på ute i skogen. De siste to på kvota for i år.
Heldigvis var det enda kvikk lunsj igjen i sekken på søndag, og Raja hadde fremdeles energi. Før jaktsesongen nekta ho å bli med opp i skogen, kom bare labbende etter en gang i blant om vi tok veien ned til sjøen. Når det er jakt, er det ikke noe spørsmål. Ho står og bjeffer ute på tunet så fort Petter snører turskoene og legger utstyret i bilen. Og på søndag var ho heller ikke tung å be. Jeg håper jeg er like sprek når jeg er nitti.
Vi gikk opp i skogen. Jeg føler meg mer og mer hjemme der, men likevel er det som om det bestandig finnes en ny vei å gå, nye hemmeligheter å oppdage. Jeg fant enda en flekk med gammel, mosegrodd skog, den type skog som er så veldig stille og mystisk og myk, Petter viste meg en dam som hadde blitt laget for mange år siden og så gikk vi opp på toppen av åsen, der jeg ikke har vært siden jeg var her for første gang for over to år siden. Som tida går.