Det er et sikkert godværstegn når isbilen parkerer utenfor kontoret og spiller skingrende isbilmusikk hvert tiende minutt. I dag er det tjue grader i Liverpool – sommer. Da jeg var ferdig på jobb tok jeg bussen ned til Calderstones Park. Spiste kuleis på en benk ved siden av pensjonistpar. Så på barnehageungene som var på tur. De var alle kledd i sitrongult og hadde solhatter på, og mens en av førskolelærerne hadde høytlesning satt de pent spredt utover gresset og ropte «hello birdie!» i kor på de riktige stedene i fortellingen.
Jeg oppdaga Calderstones samme dag som jeg var i Woolton. På vei nordover igjen snubla jeg over parken, som jeg først trodde bare var vide, åpne gressplener. Det viste seg å være alt annet. Den har eldgamle, krokete trær. En hage gjemt bak en mur med rennende vann, blomstrende busker, overgrodde bueganger og benker man kan sitte og lese på mens ekorn titter nysgjerrig ned fra et av trærne i nærheten. I dag gikk jeg til et nytt hjørne av parken og fant en rosehage der rhododendronen akkurat nå står i full blomst – i lilla og rosa og hvitt og gult og oransje. Og langs stiene har lavendelen fått knopper. Åh, hvor godt det kommer til å lukte når den også slår ut.
Så fint å finne et nytt fristed med lune kroker å slå seg ned på for ei stund. Et blomstrende paradis å reise til når lyden fra trafikken blir for skingrende.
