Kristine Graneng

Ida og jeg hadde snakket om at vi måtte ta oss en tur til Salzburg siden Ida kom nedover i april, eller kanskje var det enda før det, men onsdag forrige uke gjorde vi det i hvert fall. Satte oss på toget til Salzburg med Petter (som var så gira på å dra til Østerrike) og Jørgen (som var så gira på å smake original sachertorte).

Første stopp var Mirabellgarten, som hadde blitt litt grønnere siden sist, men hesten sto fremdeles og steila i midten og middelalderfestningen lå fremdeles og skua utover byen. Opp dit hadde vi tenkt oss, til Hohensalzburg altså. Vi gikk gjennom byen, gjennom de smale gatene, rundt de voldsomme kirkene, til lyden av skvaldrende turister og ei dame som sto ved kirkeveggen og sang Pie Jesu. På vei opp hadde vi en rastepause for ikke å skrumpe helt inn i varmen. I bakken opp mot festningen ligger Stieglkeller, et stort spisested med terrasse med utsikt over byen. Der ble vi ei stund, spiste knödel, drakk øl og tok livet med ro. (Noen er forresten flinkere til å se blide ut på bilder, men vi hadde det veldig bra alle sammen, lover!)

Det siste stykket opp til Hohensalzburg festning var heldigvis ikke så langt som jeg husket. Det var heldigvis ikke så mange folk der heller (med nesten én million besøkende i året er Hohensalzburg den mest besøkte severdigheten i Østerrike utenom Wien), eller kanskje var det bare fordi festningen var så stor at jeg ikke merket det noe særlig. Vi gikk gjennom festningen, gjennom museet med lange historietavler, rustninger og soldater og skumle torturinstrumenter, og så klatret vi opp i det høyeste tårnet for å speide utover landskapet: fjell, fjell, fjell, festningsverk og Salzburg. Og enda flere fjell.

Vi tok banen ned igjen – turen var over på et lite blunk, og vel nede i byen igjen var det altså sachertorte, ei sjokoladekake med lag med sjokoladekrem og syltetøy, som sto igjen på lista over sånt vi måtte gjøre. Jørgen hadde gjort grundig research, og vi gikk til Café Sacher som hadde kake som visstnok helt sikkert skulle være den originale. Med kvalitetsstempel i mørk sjokolade. God var den i hvert fall.

Toget gikk hver time tilbake til München, og siden ingen egentlig hadde noen planer dagen etter, hoppet vi over det første og fant en uteservering i stedet. Sånne dager er så fine – når de liksom kan bli til underveis, uten at det er en timeplan som forteller hvor du skal være og hva du skal gjøre. Og når vi så kom oss på toget, var det så fint å ha ei skulder å hvile på mens ble fjellene mindre og mindre i horisonten til de helt forsvant, luftballonger dukket opp på himmelen og maisfeltene og kornåkrene sakte men sikkert måtte gjøre rom for München igjen.

Fra Salzburg-turen i mars:
Salzburg, del I
Salzburg, del II