Høsten kan være så magisk. Som i fjor, da vi var i Rondane og veien bare gikk og gikk, og jeg helst bare ville følge etter. Eller slik den var da flyet mitt gikk inn for landing på Værnes tirsdag kveld og kveldssola brøt seg fram under store, tette regnskyer og kastet noen siste stråler over Selbusjøen, og jeg visste at nå var det slutt på et eventyr, men fortsettelsen på et annet.
Og høsten kan være så utrolig trygg. På fårikålmiddag hjemme hos mamma og pappa, med ingefærøl i glasset. Telys i vinduskarmen og tekoppen i fanget. Kafébesøk når det regner. Musikk som blir så mye større når den kan fylle mørket.