«Det gikk nettopp opp for meg at vi er på ei øy midt ute i Atlanteren!» sa jeg til kollegaen min etter at vi hadde vært i Reykjavik nesten ei uke. Island føles ikke like sterkt som Island når man tilbringer hele dager inne i konferanselokaler, selv om varmtvannet lukter svovel og vinden herjer mellom campusbygningene. Det var først da vi la ut på veiene og landskapet brettet seg ut foran oss at det virkelig slo meg, den følelsen av å være hundrevis av kilometer fra resten av verden, på ei øy som når som helst kan begynne å spy ut varm masse og aske.
Men etter å ha vært på konferansen hadde vi noen dager til virkelig å kjenne på den følelsen, med leiebil og base i en liten forstad utenfor Reykjavik. Første stopp på turen vår var Seljalandsfoss, litt under to timer fra byen. Fossen er kjent for at man kan gå rundt den. Det er vel sånt alle som har sett Pocahontas har drømt om. Bare ikke glem å ta med regnbukser.
Jeg beundret fossen på avstand.
Men våt blir man uansett på Island, for man kan være sikker på at regnet aldri er langt unna. Vi søkte ly ei stund inne i ei hule. «Not impressive,» sa en amerikansk turist, som snublet innom og nok hadde fått islandsk overdose. Men rundt hjørnet er jeg sikker på at også hun ble imponert, for der lå Gljúfrabúi som et hvitt slør inne i en bergsprekk.
Igjen: Ta med regnbukser.
