Det ligger nysnø utenfor om morgenen. Den legger seg i en liten skavl når jeg slår opp døra, er myk og herlig under skoene når jeg går ut for å hente avisa. Timer senere er himmelen pastellblå. Trærne har et rosa og gyllent skjær, månen henger over tretoppene. Langt der borte kan jeg se hvite fjell. Jeg må myse for å være sikker på at det ikke er skyer.
Jeg utforsker løypene i marka. Midt i skogen stopper jeg for å ringe mamma mens jeg angrer bittert på at jeg ikke fulgte litt mer med hver gang ho valgte skismurning fra boksen på turene i barndommen. – Har du skrape? spør ho. – Nei, sier jeg. Under skiene ligger minst to centimeter snø. – Du får passe på å gli ordentlig på skia, sier ho. Jeg prøver så godt jeg kan. Er takknemlig for at det ikke er så folksomt i skogen en lørdags morgen når jeg stopper opp for å fjerne snøen med jevne mellomrom. Men om ikke lenge, når den lilla voksen forsvinner fra skiene, glir jeg endelig bortover på florlett snø og smørebommen er nesten glemt.
Takk for at du har vært så fin i år, januar.
