Han sitter og titter lengselsfullt ut vinduet flere ganger om dagen nå. Lengter etter regnet. Vi sjekker yr og jubler når det melder nedbør, men jubelen forsvinner fort når regndråpene forsvinner fra varselet. Det er tørt her nå, som de fleste andre steder i landet vårt. Har ikke regnet på mange, mange uker. I hvert fall ikke på ordentlig – bare noen få dråper på nesetippen, mørke prikker på den tørre asfalten som forsvinner like raskt som de kom.
Det blir så tydelig hvor avhengig vi er av været når vi har slike sommere. At gresset ikke vokser uten nok vann. De fleste bønder snur og vender på det meste for å finne løsninger som sikrer mat til dyrene for vinteren. Jeg har venner som forteller at dyrene på hjemgården må slaktes ned fordi det ikke er nok fôr. Hos oss går det greit enda. Den første gresslåtten gikk ikke så aller verst, til tross for en tørr mai. Men nå vokser gresset sakte og kornet begynner også å få det tørt. I kjøkkenhagen vanner jeg to ganger om dagen. Hver morgen og hver kveld fyller jeg vannkanna og passer på at grønnsakene har nok. Men åkrene får vi ikke vannet – der er det naturen som må ta sin tørn.
I går kveld trodde vi regnet kom. Jeg sprang opp bakkene og så hvordan regnbygene kom innover fjorden. Mørke, tunge skyer. Myke slør fra himmelen. Men så et sted snudde det og himmelen brøt opp igjen og slapp inn det siste kveldslyset før sola gikk ned. Og jeg fylte vannkanna igjen og gikk min vanlige runde i hagen.
Men i morges våkna jeg til regnet. Først en forsiktig summing, snart trommende dråper i takrennene og på taket. Da jeg dro fra gardinene, strømmet regnet ned og Gråpus gjemte seg under bilen. Verden ser allerede litt grønnere ut nå, men vi trenger mer slikt – mer herlig, friskt sommerregn som får alt til å vokse.