På fredag satte jeg punktum i et essay, sendte det avgårde, kledde på meg og gikk ut. De siste dagene har jeg lengta så inderlig etter snø. Myk, herlig snø til langt oppover leggene, slik som det er hjemme nå. Slikt kan man ikke forvente i en havneby i England.
Men da jeg gikk nedover mot havna på fredag, lå snøen i lufta. Først som lette fnugg, deretter som store, tunge flak, sånne som gjør det umulig å se noe som helst med briller. «Oh, it’s so beautiful,» hørte jeg noen som sa på veien. Og snø er virkelig noe av det vakreste jeg veit, selv når den er tung og våt og smelter med det samme den lander på bakken (og det kan jeg vel kanskje være glad for her, for det går rykter om at det blir fullstendig kaos så fort det er antydning til ordentlig vintervær).
Det var altså en perfekt fredag for kakao og museumsbesøk.
