Da klokka ringte seks i dag, hoppa jeg ut av senga, kjente den nervøse kriblinga i magen. Ute lå snøen i måneskinnet. Jeg slengte ullteppet over skuldrene og gikk ned i kjelleren, skrudde på tv-en. Det føltes litt som julaften. Den følelsen varte ikke lenge. NRK viste et rødt kart, bare noen få blinkende stater var igjen. TV2 hadde allerede utropt vinneren. Donald Trump. Burde vi være overraska?
Mens EU på mange måter representerte en elite som ikke forstår folket i Brexit-debatten, representerte Hillary denne eliten ved valget i USA. Det er i hvert fall slik jeg oppfatter det. Og det at folk gir uttrykk for en slik avstand, det er helt greit – det er demokrati – selv om avstanden i seg selv er et stort problem. Det som virkelig skremmer meg er at hvordan denne avstanden får gi seg uttrykk – i fremmedfrykt og rasisme. Misfornøyde mennesker raser mot andre som også står utenfor. De bygger murer av ord og hatefulle ytringer. Hvorfor er det slik? Hvorfor leter man ikke etter gode løsninger i stedet – sammen? Hvorfor skjønner ikke de fleste av oss at det fornuftige er å bygge broer for å komme over en slik avstand?
9. november har sterk historisk gjenklang. 9. november 1923 forsøkte Hitler seg på et statskupp – på mange måter et startsskudd for det som skulle komme senere. 9. november 1938 var krystallnatta, da jødeforfølgelsene i Europa under Hitler virkelig begynte.
Nå har også USA fått sin 9. november – amerikanerne har valgt en ny president som har fått ri frem på en bølge av fremmedfrykt, kvinnefiendtlighet og forrakt for de demokratiske systemene vi har bygd opp over mange, mange år. Hvorfor skjer dette? Bør vi ikke heller bygge oss opp sammen i stedet for å tråkke hverandre ned?
Muren i Berlin ble revet ned, også det en 9. november. Vi må rive ned de murene vi er i ferd med å bygge opp mellom oss. Make America great again har plutselig fått en ny betydning.