Hvor fint er det vel ikke å kunne sette vinduet på vidt gap, slippe inn vårluft og fuglekvitter, mens jeg krøller meg sammen i senga, drikker kaffe og ser den siste episoden av Skam? Slik har jeg starta dagen min, en ordentlig lørdagsmorgen. Nå sitter jeg lesesalen igjen, tok den nesten tomme bussen opp, men også her står vinduet på vidt gap, det er knopper på trærne og fuglene synger.
I de mørke stundene når hele prosjektet mitt har føltes umulig, som det ærlig talt har vært en del av den siste måneden, har jeg blitt fortalt at det er de siste to ukene masteren virkelig blir til. Og nå begynner jeg å tro det. For riktignok er det noen dager der det ikke finnes noe annet fornuftig å gjøre enn bare å pakke sammen dataen, dra hjem og titte på Suits hele ettermiddagen, men det blir stadig flere av de øyeblikkene der brikkene begynner å falle på plass og fingrene nesten løper av seg selv over tastaturet. Hva er det med det tidspresset? Snart er jeg der at jeg kan flikke på setninger, stryke ord og ommøblere. Selv om det er litt senere enn jeg skulle ønske, så tror jeg det går bra. Det skal gå bra.
Håper dere får en fin lørdag! En ekstra klem til dere som har litt ekstra å stri med for tida, samme hva det er! Vi klarer det!