Kristine Graneng

Nok ei skriveuke forbi. Det meste av skrivinga forrige uke skjedde som ei slags krampetrekning på sengekanten rett før jeg skulle legge meg, men innimellom har det kommet noen glimt av inspirasjon òg. Små øyeblikk i hverdagen som har blitt til noe mer. Det blir ikke så mange ord av det – men det er vel uansett ikke det som er det viktige, er det? Bare jeg skriver ned noen av ideene, gir dem litt mat, så kanskje de kan vokse seg større senere – bli til noe som ikke bare er verdt å skrive, men verdt å lese også.

Totalt: 2900 ord. (I denne farta blir jeg ferdig i august neste år.)

Kort oppsummert går ikke dette så bra, og når jeg skuer inn i den ikke altfor uforutsigbare fremtiden, så ser jeg ikke annet enn at neppe blir så veldig mange flere ord heller. Men gir jo ikke opp før det er slutt, eh? Skrive litt hver dag, uansett om det er aldri så lite.