Når verden krymper

Jeg våknet til solen som skinte inn gjennom sprekkene i persiennene og fikk regndråpene som klamret seg til vindusruta mi til å skimre. Men etter frokost var Trondheim igjen pakket inn i et grått teppe. Lavt skydekke, viltre snøfnugg, dansende i vinden. Som fugler som ikke helt vet hvor de skal.

Verden blir så liten når skyene kommer. Alt blir så langt unna. Fjellene forsvinner, og det er bare en antydning til høyblokkene som man ellers alltid ser. Det ragende, ruvende i landskapet blir så smått. Og verden inni meg krymper òg, til det bare er øyeblikket igjen. 

Lignende innlegg

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.