Bestemor og bestefar og jeg dro for å se korpset spille i går formiddag. Ja vi elsker, med gårdene og havet i bakgrunnen. Deretter tok jeg med meg flagget i sekken og gikk innover Teksdalsvatnet. Det var yr i lufta, snø på toppene. Bjørka har sprettet og hvitveisen synger på siste verset. Det er nesten litt eksotisk, som om fjellheimen har tatt seg en tur ut mot havet. Jeg kan ikke huske å noengang ha sett snøen legge seg her ute så seint i mai.
«Dette er den beste måten å feire nasjonaldagen på,» sa en jeg møtte på vei innover. Han var grønnkledd og hadde en kikkert rundt halsen. Hunden logra ved beina hans. Og kanskje er det ikke helt det samme som å rope hurra til folketoget og å passe på å ikke få soddflekker på bunadsskjorta. Men det er ikke så verst å være ute på nasjonaldagen heller. Særlig når sola bryter gjennom skydekket og glitrer i et stille tjern akkurat i det jeg setter meg ned for å spise nista.
