I midten av februar var jeg i Neston. Neston er ikke så stort. Det er en småby – i den norske betydningen av ordet – som ligger helt sør på Wirral, halvøya vest for Liverpool. Da jeg kom dit var de i ferd med å pakke sammen fredagsmarkedet, men sola varma godt og hadde enda noen timer igjen. Jeg gikk gjennom hovedgata, forbi de små kafeene, den lokale puben, et par restauranter og ei gammel steinkirke, og alle jeg traff på veien hilste og smilte. Jeg fortsatte på måfå inn sidegater med hus med egne navn, forbi Heatherbank og The Cottage. Ville ut mot kysten.
Silje, som jeg kjenner fra hjemme i Norge og som også er på utveksling her denne høsten som veterinærstudent ved campuset som ligger i Neston, sendte meg ei melding en dag og sa at jeg måtte innom the Marsh hvis jeg tok turen til sørover. Åh, det er sikkert fint, tenkte jeg da. Men jeg hadde ikke forestilt meg hvor fint det var. De gyldne stråene som vokste på myra var som et bølgende hav før havet. Lange, sterke strå som svaiet mykt i den milde vinden. Og i horisonten lå fjellene i Wales og lokka. Jeg satt der lenge og bare var, helt alene. Hørte på fuglene og prøvde å skrive ned lyden deres i notatboka mi. Tenkte på hvor sjeldne slike øyeblikk er her, der det bare er meg og naturen.
Da det begynte å skumre gikk jeg til Silje som inviterte på middag, og etterpå dro vi på folkemusikkveld på en av de lokale barene inne i byen. Oppe i et rom i andreetasje satt vi i ring sammen med en gruppe mennesker som spilte og sang på rundgang. Det var gitarer og banjo og fele og trekkspill. Irske viser og amerikanske klassikere og kveding. Har dere hørt noe så hyggelig?