Vinteren har kommet, i hvert fall det første draget av vinterkulde. Den som gjør at det knitrer i gresset og morgenen og at fjorden blir disig og isblå. Det er herlig, synes jeg, når det blir så vakkert men samtidig biter litt. Å pakke meg inn i skjerf og lue og bli litt rød på nesa, skrape iskrystaller av bilrutene, koke meg en kopp te for å få varmen igjen når jeg kommer inn døra på jobb.
Stort sett forsvinner frosten rundt husene utover dagen enda, men en dag jeg var hjemme denne uka, gikk jeg et stykke oppover bak gården, inn i minusgradene. Frostkanta bjørkeblader og rim på hvert minste lille gresstrå. November kan være så mørk og trist på det verste, men jammen kan den glitre ordentlig også.
Også har rådyrene kommet tilbake nå. Jeg har ikke sett dem rundt husene her siden i vår, men nå er de der igjen. De står og beiter på frosne halmstubber i åkerkanten i lysningen når jeg drar til jobb, og Petter har sagt han har sett dem komme tilbake i skumringen. Det begynner vel å bli tøft å være skogsdyr nå. Tøft å være menneske også, om man stort sett sitter inne hele dagen og ikke passer på å få nok lys. Så nå skal jeg ut og nyte novemberdagen i hagen, rydde bort løv og visne planter, mens lørdagsgrøten putrer her inne. Håper dere får ei fin helg alle sammen!
Ett kommentar til “November med sølvkant”
Så magisk fint å lese <3 Det var som en god klem og tankevekker i ett. For ja, november kan være (og er nå) så tung, og da er det jo ekstra viktig å se hvor bra november kan være. Mørket og det grå har tatt litt overhånd, og søvnen er heller dårlig. Hadde vi hatt snø ville jeg følt meg mye lettere, da snøen gjør alt så rent og lyst. Men det var godt å bli minnet på hvor mye november kan glitre. Men først må vi få kaldere temperaturer og frost. Ha en fin uke ;)