Morgenene og ettermiddagene er så mørke nå. Når jeg sitter på bussen, ser jeg stort sett ikke annet i vinduet enn lysene på den andre sida av fjorden og mitt eget trøtte speilbilde. På vei hjem er det bare så vidt jeg kan se når jeg nærmer meg gården. Bare de små rutene med lys på fjøsveggen er synlig øverst i bakken midt i alt det svarte. November.
Nå i den mørkeste tida er det en hard overgang å gå fra å ha styrt dagene selv – å ha kunnet gå en tur ut rundt lunsj eller bare legge igjen bøkene og gå i marka en vanlig torsdag – til å sitte inne på kontoret åtte til fire og bare så vidt legge merke til hvordan dagen går fra svart til grå til svart igjen. Men da er det ekstra fint å vite at helgene er fri. Forrige søndag krøp jeg inn i den største ullgenseren til Petter og tulla skjerfet om halsen, tok turen ut til vinden og ned til sjøen. Det er noe eget ved de dagene når fjorden er ruskete, bølgene skyller innover fjæra og måsene blir dratt sidelengs avgårde med vindkastene. Særlig når snøen ligger på toppene og sola så vidt ligger som et gyldent skimmer over skyene.
Og nå er helga i gang igjen. Jeg skal spise frokost med appelsinjus og egg, lese avisa og radioen skal få stå og summe på stuebordet. Og så skal jeg ut – ut på eventyr, ut i lyset!
6 kommentarer til “Novemberlyset”
alltså wow wow wow!!! första bilden! SÅ fin!
Takk, Jennifer! Er så gøy å treffe på når lyset er sånn! :D
Är så himla dålig på att kommentera på bloggar men läser alltid när du lägger ut, bara så du vet. Och den här översta bilden är helt jäkla bananas FANTASTISK. Wow!
Takk, Nastasja! <3
Fantastiske bilder <3 Særlig det første! Så dramatisk.
Takk, June! Og håper det går bra med deg og gutten! :D