Follow:
Bøker, Hverdagen

Parissyndromet

God lørdag og god oktober! Oktober er en merkelig måned. En slags overgang fra den varme og gode høsten og til førjulstida. Lange, mørke uker. Men jeg gleder meg litt, jeg. Til å drikke kaffe i morgentimene før det lysner. Til å høre på høstmusikken på bussen hjem om ettermiddagene – på Coldplay og Ella Fitzgerald og Stein Torleif Bjella. Til å se de siste trærne flamme opp. Til kardemommelukt på kjøkkenet.

I dag skal jeg riktignok ut. Hele familien (minus én bror som er i Hellas og henger med gatemusikanter) skal være i samme by, sola skinner inn gjennom vinduet og i ettermiddag får jeg attpåtil besøk av verdens fineste fyr som har fjøsfri. Det er fint det. Noe annet som er fint er denne boka:

Kristine Graneng

Parissyndromet av Heidi Furre, ei av de fineste bøkene jeg har lest på lenge. Hovedpersonen drar til Paris, bort fra alt hjemme og fra han, uten noen store planer sånn bortsett fra kanskje å lære fransk. Men når ho først kommer til Paris, helt alene, så er det ikke så lett.

Jeg synes Heidi Furre skriver så veldig fint om det å reise langt hjemmefra, både om ensomheten og savnet og om de gode opplevelsene. Så mye å kjenne seg igjen i: som alle de små tingene vi gjør som føles helt naturlig her hjemme, men blir så rart når man ser det fra et annet perspektiv. Og slik som hvordan det er å prøve å kommunisere når alle andre snakker et annet språk. Men kanskje aller mest hvordan man har forventninger som ikke helt blir innfridd, selv om det kan bli fint likevel.

Kristine Graneng

Kanskje de mest siterte linjene fra boka, men jeg synes de fortjener det, jeg. Dere burde lese resten òg.

Share on
Previous Post Next Post

Se også

  • Har tenkt såå lenge at jeg skal lese bøkene til Heidi Furre. Må gjøre det snart, tror jeg.

    • Kristine

      Ja! Jeg tenker jeg må få lest Ungdomsskulen nå snart. :)