Midt i hjertet av bygda mi ligger fjellet vårt. Eller fjellene våre, for det er i grunn to: Stor-Rømmesfjellet og Litj-Rømmesfjellet. To bergklumper, den ene litt større enn det andre, delt av et skar. Da jeg var hjemme i påska tok vi turen opp på det største for å sende Dagfinn flyvende ned igjen.
Det er ikke så høyt, fjellet vårt, men hva har vel det å si når det er mye høyere enn alt annet i nærheten? Langt høyere enn gården vår som ligger der nede i sjøkanten, med siloene og naustet i fjæra, høyere enn sentrum med butikken og forsamlingshuset og barnehagen, høyere enn småbåthavnene og feriehusene.
Jeg har stått oppe på toppen på skyfri sommerdager, på dager der vinden river i håret, i solnedganger, men jeg tror aldri før jeg har vært der oppe mens snøen enda har ligget på toppene rundt.
Dagfinn fant en startplass, pakka ut skjermen og gjorde seg klar for å ta av. Han flyr paraglider. Ikke forstår jeg hvordan han orker å bære med seg den store sekken, og ikke forstår jeg hvordan han tør å henge ute i løse lufta, men det er ganske kult.
Og så, mens Dagfinn forsvant mot horisonten og landa pent på åkeren rett ved huset, tok jeg og Oda Margrete den lange veien ned, prata mens vi lette etter stiene, stoppa opp for å sjekke spor og undersøke revehi og satte opp farten da bygene begynte å tårne seg opp over oss.
