Follow:
Ut på tur

Rondane – fra Rondvassbu til Straumbu

Vi tar en tur tilbake til juli igjen, selv om det virker så langt unna nå når høststormene herjer. Til Rondane. Etter tre dager på tur i fjellheimen tok vi båten fra Rondvassbu tidlig om søndagsmorgenen for å legge ut på den siste etappen: Rondvassbu – Straumbu.

Båtturen fra den ene enden av Rondvatnet til den andre tok omtrent ett kvarter. Det første stykket satt vi innerst, nede i båten, og så ikke det fnugg, før vi innså at vi kunne gå ut på dekk for å se dette. Skarpe steiner, stille vann.

Og en ordentlig eventyrfoss.

Rondane er mye stein, men selve høydepunktet hva angår stein var dette partiet, der dalførene møttes. Rene månelandskapet.

Den ene dalen gikk nordover til Dørålseter, men vi valgte den andre: Langglupdalen.

Med Midtronden og Høgronden på den ene sida og Rondeslottet på den andre.

Den beste følelsen er den man får når man kommer opp på toppen

og kan se dalen slynge seg videre ut i det som ser ut som en evighet, men med målet vårt et sted der på veien.

Da er det litt enklere å fortsette.

Se dette fine turfølget!

Enda bedre var det da vi møtte på noen i motsatt retning som kunne fortelle at vi snart var nede i en ny dal.

Denne. Som jeg har glemt hva heter, men som var en av de villeste partiene. Det så ut som om noen hadde bygd opp en dal, stein på stein.

Og noen steder så det ut som en liten kjempe hadde hatt et trassutbrudd og revet den ned.

Da vi kom ut av denne dalen, fikk vi enda ett av disse øyeblikkene av åpenbaring. Der nede kunne vi se Straumbu.

Mens bak denne haugen, i enden av veien, ligger Bjørnhollia, der vi var den første natta.

For å bringe litt ekstra dramatikk og brutal virkelighet inn i denne historien: Omtrent her snubla jeg og falt så lang jeg var mens jeg som i sakte film så kameraet deise mot steingrunnen foran meg og var overbevist om at det var siste reis for min kjære følgesvenn. Felte nesten noen tårer mens jeg stirret inn i den svarte skjermen, helt til jeg kom på at jeg skulle teste å ta ut og inn batteriet. Den lettelsen.

For da kunne jeg dokumentere hvor fint det var å komme ned. Forestill dere en varm, svett kropp og en tung sekk bak kameraet her, med slitne føtter og gnagsår. Og så kan dere tenke dere hvor herlig det var å ta sekken av, sette seg på huk ved elvebredden og slå kaldt vann i ansiktet.

Slik endte årets sommereventyr i Rondane. Jeg var så spent på om det gikk før vi la i vei, om kroppen ville legge inn protest underveis, om de utrente beina mine ville holde helt inn, men det gikk det! Vi feira med sjokolade på Sjokoladelåven, spiste buffet med isbar til dessert og tok noen minutter til å se innover Rondane en siste gang fra Sohlbergplassen før vi kjørte hjem til Trøndelag.

Se også:

Rondane – fra Straumbu til Bjørnhollia
Rondane – fra Bjørnhollia til Rondvassbu
Rondane – hviledag ved Rondvassbu

Share on
Previous Post Next Post

Se også