Tirsdag, da var jeg lei av kontoret og datamaskina og alt som ikke virka, tok jeg med meg ei bok ut. Jeg holdt den tett til brystet under paraplyen mens jeg spratt over søledammer. Vel inne på kaféen dit jeg alltid går sank jeg ned i en sofa og slo opp boka mens jeg ventet på kaffen min. Men så ble jeg sittende og lytte. For var det ikke noe kjent, men uventa over tonene fra høytaleranlegget? Noe fortrolig over stemmen og ordene? Å joda, det var Frida Ånnevik.
Jordbærsesong i England.
Den staselige hvite bygningen med rhododendronbusker utenfor, der man bestandig kan høre musikk på godværsdager når vinduene står åpne. På vei fra svømmehallen i går gikk jeg forbi og kunne høre pianotoner. La fille aux cheveux de lin. En annen dag var det et kor som øvde.
Folk som stiller uventede spørsmål du overhodet ikke har tenkt over. Som hva vil du oppnå i år?
Sommerregn. Fredag da det var på tide å dra fra jobb bøtta det ned ute. Folk søkte ly overalt der regnet ikke slapp til – under hustak og inne i avhuk – mens jeg skyndte meg ned bakkene, hoppa over vannet som samla seg rundt fortauskantene i enden av gangfeltene mens jeg ble gjennomvåt på beina. Da jeg kom inn på Petit Café Du Coin, den lille franske kaféen på hjørnet, ga han bak baren meg en serviett til å tørke brillene med og to tomler opp når jeg bestilte et glass vin og oliven.