Forrige søndag våkna jeg på loftet hos bestemor og bestefar. Pappa var ikke hjemme i helga, så i stedet for å være alene i et stort, tomt hus, fikk jeg ta turen over gårdsplassen og bo hos disse to noen dager: Bestefar, som stort sett er opptatt med å rydde skog og se etter tjelden om dagen, selv om den i følge ordtak fra gammelt av ikke skal komme før 12. mars. Og bestemor, som alltid har noe stående på kokeplata, som alltid har lest noe spennende i avisa som ho må vise meg og som oppdaterer meg på alt det som skjer i kulturlivet hjemme.
Noen ganger tar bestefar frem iPaden og leser høyt fra bloggen min til bestemor, så da håper jeg han leser dette: Takk for at jeg får komme på besøk, for nykokt havregrøt, for alle historiene fra før i tida, for at vi kan diskutere ting og være skikkelig uenige, men også for at vi kan kose oss med kakao og nystekt brød med smør og være like blide etterpå.
Det fineste med å være hjemme, bortsett fra de som bor der da, er at alt dette ligger utenfor døra. Så når hodet begynner å få nok av fag og av å krangle med word-dokumenter, da er det bare å snøre på seg skoa og labbe ut. Helst på en av toppene, med eldgamle steinrøyser, der jeg kan se forbi øyene og utover havet.
Eller utover åkrene for å se om jeg får øye på rådyrene. Men på søndag så jeg ingen.
Værmeldinga sa sol, sol, sol alle dagene jeg skulle være hjemme, og jeg var supergira. Så for meg å spise lunsjen ute med vårsola i ansiktet, få de første fregnene under øynene. Jeg kan ikke forstå at det går an å ha bodd her i omtrent tjue år og helt glemme å se på vindstyrken i værmeldinga, for selv om himmelen bare var blå, var bølgetoppene hvite, båtene over Trondheimsfjorden ble innstilt og jeg måtte holde fast på skjerfet mitt for at det ikke skulle fly av sted i et vindkast.
Etter å ha sett femmila og strikka noen omganger, var det tilbake til masteroppgaven. Nigel Farage smiler så skummelt til meg på forsida av den ene boka. Må få lest den ferdig snart, så jeg kan få sendt han tilbake.
Der satt jeg til utsikten gjennom vinduet ble byttet ut mot mitt eget speilbilde mot en neonfarga kveld – og enda litt lenger.