Sukkererter på flukt og en reddiktyv

Det har skjedd mystiske ting i grønnsaksåkeren den siste tida.

Reddikene begynner å bli runde og røde. Men hver morgen har jeg funnet noen av dem henslengt mellom rendene. Halvspiste og forlatte. Vi har gått gjennom lista over mistenkte. Kanskje er det ei kråke som har forsynt seg? Kanskje en av de mindre fuglene?

Men forrige mandag sto det et rådyr og beita på gresstubbene ikke så langt unna da jeg kom ut om morgenen. Et knippe reddiker var nappa opp igjen, og i åkeren var en av rosenkålene totalt skamfert. Saken oppklart.

Det andre mysteriet har vært de forsvunnede sukkerertene. Jeg og bestefar fikk opp netting de kunne klatre i. Jeg sådde ei rad med erter. Jeg venta og venta i flere uker, men ikke ei eneste ert spira. Jeg skjønte ingenting – helt til jeg en kveld luka ugress og fant én sukkerertplante på full fart opp ved mainepene og én helt inntil en squash. Her har det vært lømler på ferde. Nå har jeg sådd på nytt. I veksthuset denne gangen, i håp om at de skal få spire i fred.

Men ellers går det fint i åkeren. Det spirer og gror. Salaten ser slett ikke verst ut. Squashplantene er i ferd med å få blomster. Nepene, betene og kålrota har fått fine blader. Og under duken veller kålplantene seg utover.

Når spinaten er klar til å høstes blir det spinatsuppe! I den varmen som har vært til nå, tar det ikke lang tid før de går i stokk. Men jeg har allerede sådd en ny omgang med spinat, reddiker og ruccola, så det blir mer å høste av utover sommeren.

Ellers har jeg også sådd gulrot, pastinakk, fennikel. De to første har jeg syntes det har vært forferdelig vanskelig å skille fra ugresset, men nå, endelig, begynner det å bli såpass størrelse på dem at jeg klarer å se forskjell.


Kategorier:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.