Surdeigsvafler og kveldsro

Jane Eyre

Det er så stille nå. Stille etter stormen. I forgårs satte høstværet inn for fullt. Bjørkebladene piska mot vinduet, vinden tok tak i bilen da jeg kjørte hjem fra jobb. Det kjentes ganske vemodig. Høsten har vært så fin til nå. Nesten bare gylne og varme dager, til tross for at temperaturen har vært under null. Men nå er trærne nesten ribba. Alt ble plutselig så mye gråere, og nå er den her, den mørkeste tida på året. Det er bare å forberede seg.

Jeg er forberedt, tror jeg. Har kommodeskuffa på stua full av stearinlys, kjøkkenbenken full av te. Dagene glir liksom sammen for tida, men det er trygt når de har flakkende lys, ei bok og en rykende kopp ved kjøkkenbordet som fellesnevner. Jeg prøver å ta meg tid til det hver dag, samme hvor hektisk det er. Det er litt verre å ta seg tid til å skrive, men her kommer ei lita liste igjen med fint fra uka som var. Hvordan har deres uke vært?

Surdeig

– Jeg har hatt sånn lyst til å prøve meg på baking med surdeig lenge nå. For to helger siden begynte jeg på en surdeigsstarter. Litt mel, litt vann, og noen dager senere bobla det godt i glasset. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg driver med, men foreløpig ser det ut til at det har gått bra. Forrige helg laga jeg vafler med surdeig – mmm! Lillebror var på besøk og stekte vafler mens jeg vaska gulv, også spiste vi dem til frokost med et glass av fjorårets eplemos til.

Nå er jeg klar for neste nivå. Jeg har fått låne ei bok av en kollega nå med lovnad om at det er en skikkelig surdeigsbibel. Til helga tror jeg at jeg skal prøve meg på brød.

– Vi øver for fullt til konsert med koret mitt. Jeg har jo vært borte ei stund og har enda ikke rukket å komme a jour med de nye sangene. På øvelsen forrige uke da vi kom til en av de sangene som er ukjente for meg enda brøt alle rundt meg ut i så energisk sang at jeg fikk gåsehud. Vi synger Baba Yetu. Fra Civilization IV – hvem skulle tro!

Rajsa og Arkibald

– De vesle rakkerungene våre begynner å bli så store! Hver gang jeg kjører inn på gårdsplassen sitter Rajsa i vinduet og følger med, og så snart en av oss er på vei ut døra, er ho på plass igjen på kjøkkendivanen. Ho med Petter på jakt også – tidlig krøkes den som god krok skal bli. Arkibald får riktignok fremdeles gjennomgå. Så snart de er i samme rom kommer Rajsa for å leke. Biter pusen over hodet og drar han etter ørene. Arkibald har permanent piggsveis, men nå begynner han endelig å slå tilbake.

Og en kveld jeg hadde vært ute av kjøkkenet og kom inn fant jeg dem liggende sånn, side om side. Fem minutter kveldsro.

– Fårikål til søndagsmiddag.


Kategorier:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.