I vår har jeg hatt et lite prosjekt. Når dagene går med til å lese relativt tunge saker, er det fint å balansere med noe lett, og når man er langt hjemmefra er det fint å søke seg til noe trygt. Så jeg har vendt meg mot barnebøkene og har forsøkt å komme meg gjennom noen av de engelske klassikerne. Noen av de store har jeg jo lest før, de fleste på norsk, slik som Roald Dahl sine bøker, The Secret Garden og Narnia-krønikene. Men det er også så mange jeg ikke har lest, så jeg har oppsøkt barneavdelinga på biblioteket og plukka med meg noen av dem hjem.
The Wind in the Willows – Kenneth Grahame
Øverst på lista sto selvsagt The Wind in the Willows. Bare tittelen klinger jo så vakkert.
Mole beveger seg ut fra hula si og oppdager verden. Nede ved elva møter han vannrotta Rat. De flytter sammen og lever det glade liv med båten på vannet og hyggelige besøk hos venner, som Badger og den noe uregjerlige Mr. Toad. Jeg minnes så vidt at jeg så The Wind in the Willows (eller Det suser i sivet, som den heter på norsk) på barne-tv da jeg var lita. Det som sitter igjen er den ugne stemninga når Mr. Toad sitter i fengsel. Det var et mye koseligere gjensyn.
The Wind in the Willows kan jo leses på flere vis – som en forherligelse av klassesamfunnet eller som en kritikk på teknologiske nyvinninger i kontrast med den fredfulle naturen – men den er ikke så verst å lese bare som en god historie heller. Den aller fineste scenen synes jeg er den der Muldvarpen kommer tilbake til hula si:
“He saw clearly how plain and simple – how narrow, even – it all was; but clearly, too, how much it all meant to him, and the special value of some such anchorage in one’s existence. He did not at all want to abandon the new life and its splendid spaces, to turn his back on sun and air and all they offered him and creep home and stay there; the upper world was all too strong, it called to him still, even down there, and he knew he must return to the larger stage. But it was good to think he had this to come back to, this place which was all his own, these things which were so glad to see him again and could always be counted upon for the same simple welcome.”
Fint å lese når man sitter på en hybel i England og lengter litt hjem.
Little Women – Louisa May Alcott
Little Women er amerikansk, skrevet rundt midten av 1800-tallet. Det er en klassiker som dukker opp til stadighet, men som jeg overhodet ikke hadde noe kjennskap til. Den følger om søstrene Meg, Jo, Beth og Amy. De bor sammen med moren, mens faren er bortreist i krigen. Den er akkurat så moralistisk som man kan forvente av ei bok skrevet på den tiden, men samtidig føltes den mer moderne enn jeg hadde trodd den skulle være. Jeg likte denne. Nå venter jeg bare på filmatiseringen som kommer om et halvt års tid. Greta Gerwig står bak, og Meryl Streep og Emma Watson står på rollelista, så den har jeg tro på.
Watership Down – Richard Adams
Dette er den siste jeg leste: Watership Down (Flukten til Watership). Om Hazel og Fiver, to kaniner som bor i en koloni sammen med flokken sin. En dag får Fiver bange anelser om at de er i fare – og det skal man vanligvis stole på – og de to klarer å overbevise en liten gruppe andre kaniner om at de må legge på flukt. Det er ei fin fortelling med et veldig koselig karaktergalleri, men ærlig talt syntes jeg denne var litt i lengste laget. Jeg ble litt lei. Jeg veit heller ikke helt hva jeg syntes om forsøkene til Adams på å lage et kaninspråk. Da synes jeg heller kaninfablene som går som en føljetong gjennom boka fungerer bedre for å bygge en slags kaninverden.
Om jeg hadde mer tid her, skulle jeg også gjerne lest Peter Pan, Winnie-the-Pooh, Brambly Hedge, The Borrowers og Enid Blytons Famous Five. Men det får bli en annen gang. Hvilke engelske barneklassikere er deres favoritter?