Kristine Graneng

  • Fem filmer på fem dager

    Høsten har kommet hit også. Man kjenner det på lufta om morgenen og om kvelden. Da må man bare omfavne det, tenker jeg, og hvorfor ikke gjøre det med en liten kinotour? Det gjorde jeg forrige uke, godt hjulpet av at det er en hel rekke fristende filmer som går om dagen og også at det var kinofest den helga. Fem filmer på fem ulike kinoer.

    Spaziergang nach Syracus / Cinema Paris

    Torsdag var jeg på på Ku’damm og på Cinema Paris for første gang, kinoen på det franske instituttet. Jeg og ei venninne skulle se Spaziergang nach Syracus, om Paul Gombitz, en mann som bor i Rostock på 80-tallet og drømmer om å gå til Siracusa på Sicilia. Han vil ikke flykte fra DDR, bare legge ut på denne reisen, men det er ikke så enkelt i et totalitært regime gitt. Jeg likte denne filmen –den var fin. Lett og morsom, mot et tungt bakteppe, men det var kanskje mer historien enn selve filmen som fikk meg til å tenke? Gikk i hvert fall ut i Berlin-kvelden etterpå og satte ekstra pris på friheten (og parmesanen i kjøleskapet).

    Staatsschutz / Neues Off

    Lørdag. Jeg tok banen til Hermannplatz for å se Staatsschutz på Neues Off. Det var noen ukomfortable timer. Filmen handler kort sagt om rasisme og høyreekstremisme i det tyske rettssystemet. Om statsadvokat Seyo Kim som blir offer for høyreekstrem vold og forfølger saken i retten. Jeg var utrolig anspent da rulleteksten gikk. Den satt skikkelig i kroppen. Jeg har tenkt mye etterpå, om tillit til lov og orden i Norge og Tyskland, om polariseringen som skjer her. Den er riktignok satt temmelig på spissen (og jeg fikk heldigvis noen beroligende ord fra en venn som er jurist), men absolutt en av de filmene jeg har sett i år som har satt mest avtrykk.

    The Invite / DelphiLux

    Søndag fortsatte kinofesten i Charlottenburg med The Invite. Om et ektepar som ikke har det så bra, hverken sammen eller hver for seg, og det som skjer når naboene ovenpå kommer på besøk en kveld. Jeg elsket denne også. Intensiteten og stemningsskiftene var fantastisk. Spillet mellom de fire rollene. Namaste.

    Oasis: Don’t Look Back in Anger / Kant Kino

    Etter kaffe og kardemommebolle med ei venninne i sola gikk jeg videre til Kant Kino. Nok en film om et dysfunksjonelt par – denne gangen brødrene Gallagher. Utrolig fascinerende dynamikk. Jeg satt i kinosalen med en hel drøss menn i førti-femtiårsalderen. Oasis kom nok inn i livet mitt litt for sent til at filmen helt traff, men blir alltid rørt over musikk som rører andre – ei på raden min sang med til alle sangene. Sånt gjør meg glad.

    Vaterland / Filmtheater am Friedrichshain

    Mandag ettermiddag dro jeg på utflukt til andre siden av byen igjen. Synes det er magisk å dra på tur en hverdagskveld som innebærer tre ulike fremkomstmiddel og et sted jeg aldri før har vært. Vi så Vaterland, filmen om turen Thomas Mann tok fra USA til det delte Tyskland i 1949 for å få Goethe-prisen. Først et besøk til Frankfurt i vest, deretter til Weimar i øst. Det er en utrolig film. Fantastisk skuespill, fantastiske bilder. Om familie, identitet og verdenspolitikk. Jeg hørte episoden av Tyskerne der de snakker om filmen i forkant, som jeg er glad jeg gjorde – fint å få satt historien og formidlingen av den i litt perspektiv. Sören, som jeg så den med, påpekte også hvor mye historie den rommer, på en ganske subtil måte. En sånn film jeg tenker jeg gjerne vil se igjen om noen år.

    Ingen kommentarer til Fem filmer på fem dager

  • Feriedagbok:
    Fosninger i Berlin

    Det er en herlig følelse å sitte i parken min…

    …også kommer tre gode venner fra Fosen gående.

    Det var altså slutten av juli, og Kari, Emil, Anders og Marita, mine fine venner fra Fosen, var på togferie. Vi møttes i Hamburg, og nå hadde vi tatt toget til Berlin. Hadde riktignok mista én i turfølget på veien (Anders skulle i familieselskap nord i byen), men resten var med. Jeg tok dem med til Rüdersheimerplatz, ett av favorittstedene mine i nabolaget. Der finnes den utrolig hyggelige Weinbrunnen, vinhagen med alle lyslenkene der det nesten alltid er folksomt, og også et knippe trivelige restauranter.

    Vi fikk bord på uteserveringa på La Vucciria. Kari var modig og bestilte noe fra menyen ingen ante hva var. Noe skuffende da det viste seg at det bare var en type skinke. Vi satt og prata til sola hadde gått ned. Da tok vi kvelden.

    Dagen etterpå var vi nemlig invitert i hagebursdagsfest til min kjære kollega på den andre sida av byen. Et lykketreff å ha så hyggelige og inkluderende kolleger! Jeg synes innimellom det er litt krevende med liv som liksom går litt parallelt – ett i Norge, ett her i Tyskland – men så føler jeg meg ekstra rik når de møtes.

    Etter noen herlige timer i Karlshorst dro vi vestover igjen og til Wittenbergplatz for å være med på Christopher Street Day, høydepunktet i Pride-markeringa i Berlin. Vi hev oss med paraden og gikk til Siegessäule. Å bare kunne flyte med musikken sammen med fine, glade folk. Lykke!

    Men man blir sulten av sånt, så etter hvert dro vi tilbake til nabolaget mitt. Litt slitne hele gjengen, men veldig mette etter koreansk buffet på Arirang. (Pannekakene var utrolige, de vil jeg spise igjen i høst!) Vi tumla ut derifra ganske fornøyde og dro til GM26, en annen nabolagsfavoritt, der bakgården var stengt men de satte opp bord og stoler til oss ut mot gata. Så mange folk ute denne varme julikvelden.

    Søndagen var turistdag. Vi tok banen opp til Oranienburger Straße og gikk til Museumsinsel.

    Tok is- og kaffepause da regnet kom.

    Kjøpte nye hodeplagg på suvenirbutikken.

    Kari og Marita fikk endelig østers i Berlin.

    Og så avslutta vi kvelden på jazzfestival med Tigran Hamasyan.

    Ingen kommentarer til Feriedagbok:
    Fosninger i Berlin

  • Berlintapas

    «Hva er favorittdelen din av Berlin?» er et standardspørsmål når man møter nye mennesker her. Jeg lurer på om det er et lurespørsmål. En test for å finne ut om man egentlig hører til. Berlin er så mye, og kanskje nettopp derfor har folk en tendens til å finne seg sitt eget sted i byen – sin kiez, som det heter, sitt nabolag, sin lille landsby – og bli tro til den.

    Men det er mangfoldet ved Berlin jeg liker best. I nabolaget mitt i sørvest er det rolig. Ei travel handlegate, ei håndfull hyggelige kafeer og restauranter, grønne flekker å henge på. Alt jeg behøver, men kanskje ikke helt alt jeg vil ha. Setter jeg meg på sykkelen og tråkker tjue minutter nord er jeg et annet sted. Det er litt mer liv, litt mer hipt. En halvtime østover, og jeg kunne vært i et annet land. Det er alltid mer å utforske her.

    For et par helger siden starta jeg lørdagen på markedet på Winterfeldtplatz. Der er det matvogner og store grønnsaksboder. Jeg kjøpte et olivenbrød, enorme franske nektariner, og ei helt middels lefse med spinat og ost som jeg spiste mens jeg satt i skyggen og hørte på gatemusikantene.

    Det er noen utrolige fasader i området, og også noen veldig hyggelige kafeer. En lørdag i høst når det begynner å bli kaldt skal jeg dra til Winterfeldt Café og drikke sjokolade.

    Men denne lørdagen stoppa jeg på Henry’s og spiste is. Earl Grey og lemon curd.

    På kvelden var jeg et helt annet sted: Gikk fra Hauptbahnhof og langs Spree, drakk et glass vin og så på båtene som fløt forbi.

    I sør har jeg ikke vært så mye enda, men søndagen dro jeg på utflukt. Pakka piknikteppe, bok og matpakke og sykla til Britzer Garten. Kanskje min favorittpark i Berlin? Så stor, med innsjøene i midten, rosehage og vakre bygg. En hel del kriker og kroker, akkurat som jeg liker det.

    Nå blomstret georginene for fult.

    På kvelden dro jeg til et helt annet sted igjen. Kveldssola skinte over Kreuzberg.

    Og jeg inviterte meg selv på middag. En koselig tapasrestaurant (Pico). Spiste kjøttboller og blomkål og poteter (og innså at tapas kanskje er bedre når man er flere).

    Og så var jeg på utekinoen i Kreuzberg, som ligger rett utenfor et gammelt sykehus. Så Wenders’ Der Himmel über Berlin, Lidenskapens Vinger, som var perfekt under stjernehimmelen i Kreuzberg og også en helt perfekt avslutning på ei helg på oppdagelsesferd.

    Ingen kommentarer til Berlintapas

  • Øyeblikk fra mai: kanalheng, norske flagg og ølhjerter

    Jeg gikk med skrekkblanda fryd inn i mai. Milelang gjøreliste på jobb, helligdager hver uke. En kombinasjon som ikke er helt optimal, men likevel ikke så verst – og for en fin mai det ble, til tross for relativt høyt stressnivå.

    Den starta med Tanz in den Mai. Folkefest i hele Berlin. Jeg hev meg med i siste liten. Leita etter venner i halvmørket blant flammekastere og DJ-båser i Mauerpark. Noen dager senere dro jeg på rundtur nordover med Andreas, som har vært i Berlin de siste månedene på forskningsopphold, og mot slutten av måneden var jeg i Praha på workshop. Og ellers har jeg gjort sånt som dette.

    Haakon var på besøk! Haakon, Andreas og jeg var stipendiater sammen i Trondheim. Så hyggelig å møtes igjen! Det var barhopping i Schöneberg (notis til meg selv og andre interesserte: Sardinen Bar), lørdagsmarked på Winterfeldtplatz, ettermiddagsheng langs Spree med fulle briter, øl og bokhandelbesøk. Og på tampen ble det også tid til aspargesfestival og en liten pause i parken.

    På morgenen den 17. mai dukka Aslaug opp på døra med hjemmelaga norsk flagg. Vi feira dagen med norsk-tysk brunsj, med improviserte lefseruller (skikkelige lefser har de ikke på Edeka), musserende og kanskje den mest imponerende pavlovaen jeg har sett. Det var så hyggelig at jeg helt glemte å ta bilder. Etterpå gikk vi i 17.-maitoget ved Sjømannskirka, i typisk norsk maivær, før vi endte kvelden i en bar som viste Eurovision.

    En annen kveld inviterte jeg meg selv på middag og kino. Jeg hørte på radioen en morgen at det er en oppsving i folk som drar alene på kino. På den ene siden synes jeg det er litt trist? Har vi blitt så mye dårligere på å gjøre ting sammen? På den andre siden er det ganske fint å være sammen med andre sånn på avstand som man er på kino. Le på de samme stedene. Sitte sammen i stillhet minuttet etter at filmen er ferdig. Tjuvlytte til samtalene som sakte starter opp igjen i det rulleteksten går. Jeg så Drømmer, altså Haugerud-filmen, som jeg syntes var fantastisk. Sånn herlig absurd og fin (også hang de masse på favorittstedet mitt i Oslo). Den gjorde at jeg følte meg litt ekstra glad for livet. Og da jeg kom ut, var kvelden enda lys og magisk, og folk satt langs fortauene, og jeg tok en ekstra lang vei hjem.

    Folk er gode på å bare henge i Berlin. Den siste kvelden i mai avtalte jeg og Aslaug å henge i Kreuzberg, ved Landwehrkanal. Kanskje det beste stedet å henge i denne byen? Vi drakk en øl og så på gummibåter gli forbi ned kanalen, gikk videre. Snakka om hvor i Berlin vi kunne tenke oss å bo, Kreuzberg la inn sterke aksjer denne kvelden. Spiste en is, gikk innom en späti med forbausende stort utvalg av øl, satte oss på ei bru og så på band som spilte. Gitar, vokal og sag. Perfekt avslutning på mai.

    Ingen kommentarer til Øyeblikk fra mai: kanalheng, norske flagg og ølhjerter

  • Berlin som på film

    Forrige uke tok jeg meg flere ganger i å tenke at Berlin føltes akkurat som på film. Tåka som henger tung over byen og trekker fargen fra allerede matte fasader og vintergrå ansikter. Jeg gikk i tåka til jobb, til treningssenteret, til en kaffeavtale. Dobbel ytterjakke, stort skjerf. Jeg tenkte, det her er berlinvinteren de har advart meg om.

    Men så kom søndagen og Berlin tok ei anna drakt på. Klarblå himmel og sol, små minusgrader. Tåka fra dagene før hang som iskrystaller i trærne. Jeg tenkte at dette vil jeg ikke gå glipp av, stakk ut rett etter frokost og tok banen til andre sida av byen.

    Til Treptower park. En kollega har fortalt meg at han alltid tipser besøk om å ta turen dit. Jeg tok tipset jeg også. I parken ligger et sovjetisk krigsminnesmerke og gravsted. Det er massivt. Langt der borte står en tolv meter høy bronsestatue av en soldat med et knust hakekors ved beina. Minnesmerket sto ferdig allerede i 1949, altså fire år etter at den røde armé inntok Berlin og tyskerne kapitulerte.

    Prøver å forestille meg hvordan Berlin var da.

    Etter et kafébesøk og et langt bad hjemme – skikkelig søndag altså – dro jeg ut igjen. Hamish Hawk spilte på Badehaus, og det var fantastisk. Dette innlegget avslutter med en oppfordring til alle andre som har musikksmaken til en middelaldrende mann om å sjekke ut det siste albumet hans, Firmer Hand. Perfekt akkompagnement til tåkete, grå januardager.

    Ingen kommentarer til Berlin som på film