• Woolton

    Lørdag tok jeg bussen ned til Woolton. Det var en veldig bra beslutning om jeg må si det selv! Så deilig å komme seg bort fra bykjernen og sørover der husene er mindre og gatene tommere. Langs hovedgata ligger det restauranter med uteserveringer, kafeer som hevder å ha vært der i over hundre år og til og med en liten ostebutikk. Denne gangen drakk jeg kaffe på et lite sted som het One Percent Forest og visstnok skulle være inspirert av Island – de hadde bytta ut alle O-er med Ø. Der var alle på hils, til og med han tøffe fyren som så ut som om var med i Peaky Blinders.

    St. Peter's Church, Woolton

    Woolton er kanskje aller mest kjent som den bydelen Paul McCartney og John Lennon vokste opp i. Første stopp på min lille Beatles-sightseeing var St. Peter’s Church. Der møttes Paul og John for første gang en lørdag i 1957. På kirkegården står det dessuten ei gravstøtte med navnet Eleanor Rigby. Neste stopp var Mendips, huset i Menlove Avenue der John bodde hos tanta si. Like oppe i gata ligger også Strawberry Field, barnehjemmet som inspirerte sangen. Til sommeren skal det visstnok åpnes for turister, men på lørdag var det ikke annet å se bak den berømte porten enn store, røde skillevegger. Om man har lyst, kan man også ta en titt på barndomshjemmet til Paul McCartney som òg ligger like ved.

    Woolton Woods

    Det fineste med Woolton var likevel dette: Woolton Woods.

    English Bluebells, Woolton Woods

    Et stort stykke skog i byen. Jeg kom akkurat i tide til å få med meg de engelske blåklokkene blomstre. Klokkeblåstjerner heter de på norsk. Det er ikke vanskelig å forestille seg at de ringer med de vesle klokkene når de står alene i skogen, er det vel?

    Woolton Woods

    Walled Garden, Woolton Woods

    Og inne i skogen fant jeg en hemmelig hage bak murer. Wisteria blomstret over porten inn, det sto benker under store skyggefulle trær. I bedene var det gnistrende blå forglemmegei og mørke tulipaner. Der satt jeg og leste ei stund, nesten helt alene, bortsett fra da det var en liten hund som kom og hilste på.

    Woolton

    Så fint å få et lite innblikk i livet i utkanten av Liverpool – titte inn butikkvinduer (som Terry Tang Designer Cakes og Woolton Village Shoe Repairs), se restene etter valgkampen (i Woolton vant liberaldemokratene, én av tre i Liverpool som ellers er dominert av Labour) og smile til folk som også er ute og rusler en lørdag. Jeg vil tilbake hit.

    Menlove Avenue, Woolton


  • I midten av februar var jeg i Neston. Neston er ikke så stort. Det er en småby – i den norske betydningen av ordet – som ligger helt sør på Wirral, halvøya vest for Liverpool. Da jeg kom dit var de i ferd med å pakke sammen fredagsmarkedet, men sola varma godt og hadde enda noen timer igjen. Jeg gikk gjennom hovedgata, forbi de små kafeene, den lokale puben, et par restauranter og ei gammel steinkirke, og alle jeg traff på veien hilste og smilte. Jeg fortsatte på måfå inn sidegater med hus med egne navn, forbi Heatherbank og The Cottage. Ville ut mot kysten.

    Neston

    Neston

    Neston

    Neston

    Silje, som jeg kjenner fra hjemme i Norge og som også er på utveksling her denne høsten som veterinærstudent ved campuset som ligger i Neston, sendte meg ei melding en dag og sa at jeg måtte innom the Marsh hvis jeg tok turen til sørover. Åh, det er sikkert fint, tenkte jeg da. Men jeg hadde ikke forestilt meg hvor fint det var. De gyldne stråene som vokste på myra var som et bølgende hav før havet. Lange, sterke strå som svaiet mykt i den milde vinden. Og i horisonten lå fjellene i Wales og lokka. Jeg satt der lenge og bare var, helt alene. Hørte på fuglene og prøvde å skrive ned lyden deres i notatboka mi. Tenkte på hvor sjeldne slike øyeblikk er her, der det bare er meg og naturen.

    Neston

    Neston

    Neston

    Da det begynte å skumre gikk jeg til Silje som inviterte på middag, og etterpå dro vi på folkemusikkveld på en av de lokale barene inne i byen. Oppe i et rom i andreetasje satt vi i ring sammen med en gruppe mennesker som spilte og sang på rundgang. Det var gitarer og banjo og fele og trekkspill. Irske viser og amerikanske klassikere og kveding. Har dere hørt noe så hyggelig?


  • Her kommer en liten kjærlighetserklæring til York, eventyrbyen. For den siste helga i januar satte jeg meg på toget, så industribyer og lappeteppeåser rulle forbi vinduene, gikk ut fra togstasjonen og falt pladask. York er som om noen har samlet alt det jeg liker med byer og sagt hjertelig velkommen. Gamle byggverk i alle slags nyanser av brunt, koselige gatenavn, bruddstykker av den slitte muren rundt om, sjokolade og nylaga fudge, små bokhandler og hyggelige mennesker. Mer enn det trenger stort sett ikke jeg for å være lykkelig.

    Det første jeg gjorde da jeg kom var å spise lunsj på Perky Peacock, i et middelaldertårn ved Lendal Bridge. Deretter fant jeg fram til huset jeg skulle bo i, et steinkast utenfor sentrum, parkerte sekken og gikk tilbake til sentrum med York Minster som veiviser, katedralen som stikker opp uansett hvor du står i byen.

    Om kvelden, etter en gylden og varm ettermiddag i hagen rundt Yorkshire Museum, bestemte jeg meg for å gå tilbake i retning stedet jeg bodde og finne et sted å spise på veien. I Gillygate fant jeg Bistro Guy. Guy, som driver stedet, har steinovn i bakgården der han lager surdeigspizza og lokalt øl på fat hver helg. Jeg var den første gjesten der den kvelden, og før det dukket opp noen flere fortalte Guy meg om hvordan han hadde endt opp med å lage pizza, spurte meg om hva jeg gjorde i England og snakket om skiferier i Norge. Så spiste jeg den aller beste pizzaen jeg noensinne har smakt mens jeg leste et gammelt magasin om juleforberedelser i Yorkshire.

    Dagen etter så jeg bakgården fra oppe på bymuren. Kan tenke meg at det er koselig å sitte der en varm sommerkveld.

    Før jeg dro til York sendte jeg ei melding til Jennifer, som jeg har lest bloggen til i flere år, og hørte om hun ville ta en kaffe i løpet av helga. Lørdag tok hun meg med til et mysigt fik med god kaffe og store, snille hunder. Så gikk vi rundt i gatene og Jennifer fortalte meg sånt jeg aldri hadde visst om hun ikke hadde sagt det. Som at elva flommer over og står helt opp til sentrumsgatene innimellom eller at the Shambles, den trange gata med de små butikkene som sies å være inspirasjonen bak Diagon Alley, er så smal på det smaleste at man kan håndhilse fra det ene vinduet til det andre. Også pekte hun ut alle de andre koselige kaféene som vi gikk forbi. Jeg tror man trenger flere år i York for å komme seg gjennom alle.

    Etterpå gikk jeg på kunstmuseet, mest fordi de hadde en utstilling med Quentin Blake sine illustrasjoner til SVK. Barndomsminner!

    Om kveldene glitret York, med funklende lyslenker i gatene og varme, lokkende butikkvinduer.

    Og på dagtid bugnet vinduene over med kaker og andre bakevarer. Søndag huket jeg av enda en koselig kafé på lista. Da var det kakepause på Brew & Brownie.

    Så må jeg ikke glemme bokhandlene! Den første perla jeg kom over var Little Apple, en koselig liten bokhandel som ligger i High Petergate. Eieren satt bak disken, som ei voksen Matilda. Det var nesten ikke plass til henne blant alle hyllene og bøkene. Da jeg sukka over at det ikke finnes mer tid til å lese, sa hun at hun dessverre ikke kunne hjelpe meg med det, men i stedet fant jeg Homegoing i ei av hyllene (som er månedens bok i @enslagsbokklubb) og fikk et «good choice!» på kjøpet.

    En annen liten gullgruve er The Minster Gate Bookshop (bildet), som Jennifer tipsa meg om. De selger en blanding av nye og brukte bøker over fire etasjer, sortert tematisk. Hadde jeg bare hatt mer plass i sekken…

    En annen fin krok fant jeg i andreetasje på Filmore & Union i Low Petergate. Der satt jeg en stund med en skikkelig lunsj og ei kanne te og så på folk som passerte nedenfor. Små mennesker og store hunder.

    Til slutt rusla jeg tilbake mot togstasjonen langs bymuren. På den ene siden er det rett ned uten noe hinder. Da jeg kom var muren stengt på grunn av is og regn så folk ikke skulle falle ned. Da jeg dro måtte jeg nesten holde meg fast noen steder fordi vinddragene som kom der det var hull i muren var så voldsomme. Men så full som sekken min var av sjokolade og bøker hadde jeg bra ballast.

    Yorkshire Moors