Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har oppdaget novellene før. Jo visst leste vi noen på skolen, og jo visst skrev vi jo faktisk noen selv også, men jeg tror jeg må ha gått glipp av de virkelige gode. De som fanger øyeblikk og enda litt mer. De som forteller en god historie på bare noen få sider.
Rom ved havet, rom i byen – Frode Grytten
Jeg ga meg i kast med enda ei av novellesamlingene til Frode Grytten for noen uker siden, for etter at jeg leste Bikubesong og Popsongar i sommer vil jeg bare ha mer. Rom ved havet, rom i byen baserer seg på malerier av Edward Hopper og beveger seg fra havet og inn i byen og handler først og fremst om kjærlighet, på godt og vondt. Jeg liker sånne konsept. Gjør det liksom passe konkret for sånne som meg.
Stedsans – Lars Saabye Christensen
«Jeg skulle aldri…» starter alle novellene i denne samlinga, og det er visst mye det går an å angre på. Aller best liker jeg den siste, om han som sykler fra Amsterdam til Paris for å kunne svare j’ai fait de la bicyclette d’Amsterdam à Paris for å imponere jentene i franskklassen når læreren spør hva han gjort i ferien. Kanskje aller mest fordi resten av novellene hovedsaklig handler om middelaldrende menn, og de har jeg litt vanskeligere for å identifisere meg med.
Og så tilbake til romanene, for jeg leser noen av dem fremdeles òg:
Den fjerde nattevakt – Johan Falkberget
«Der kom Johan Falkberget fra,» bruker alltid bestefar å si når vi kjører gjennom Røros på vei til Østerdalen. Helt sida i fjor høst da jeg (på nytt) oppdaga hvor fin bergstaden er, har jeg hatt så lyst til å lese Falkberget, så da gjorde jeg det nå. Den fjerde nattevakt handler om en prest som kommer til Røros med prestefruen og som blir forelska (i ei som selvsagt ikke er kona hans). Det er litt merkelig å lese bøker som det begynner å bli en god stund siden ble skrevet. Noen ganger skjønner jeg ikke helt hva som er ironi og hva som er alvor. Men da er det jo fint at man kan lese bøker litt som man selv vil.
Flytande bjørn – Frode Grytten
Enda mer Grytten – denne gang en slags krimroman. Flytande bjørn er lagt til Odda, der en gutt blir funnet død i fjorden og blikket rettes mot beboere på asylmottaket. Hovedpersonen er den lokale journalisten i Bergens Tidende som forsøker å nøste opp i hva som skjer, men kanskje aller mest nøster han opp i stedet han kommer fra.
Naiv. Super. – Erlend Loe
Naiv. Super. er jo også en av de bøkene man må lese en gang, men jeg tror ikke det er helt urelevant når man leser den. Jeg plukket den med meg fra biblioteket en av de håpløse ukene der jeg satt og stirret tomt inn i word-dokumenter og hadde mest lyst til å gi opp studiet uten helt å ha noen idé om hva jeg skulle gjøre i stedet. Da var det ganske greit å kunne lese om noen som hadde det litt på samme måte og få en påminnelse om hvor bra helt enkle ting kan være. (Etter å ha lest denne begynte jeg å strikke. Men jeg studerer fremdeles med liv og lyst. Stort sett i hvert fall. Veit ikke helt hvilke konklusjoner jeg skal trekke fra det.)
