Lørdag var jeg lei av å sitte inne mens dagen var fin og varm, så da det nærma seg kveld, pakka jeg bort arbeidet og gikk ut.
Gråpus og jeg gikk opp i skogen der rognene hang tunge med ildrøde bær, gjennom gresset som bare vokser seg tettere og tettere og opp til ei av de nytreska åkerlappene. Gråpus er nesten som en liten hund. Han iler på kjappe føtter ut i grøftekantene, stryker seg inntil beina mine når jeg stopper opp for å se utover sletta, springer fort for å ta meg igjen når jeg har fått et forsprang.
Sola går ned merkbart tidligere for hver dag nå. Takker for seg og dukker ned bak fjellene. Landskapet går fra varmt og glødende til kjølig blått på bare noen øyeblikk. Snart dukker de små glimtene av gatelys og opplyste vinduer opp i den blå skumringen, før verden slår av lyset. Men i øyeblikkene før den forsvinner, er det som om alt er i fyr. Bladene på trærne, geitramsen langs veien, kornet som står igjen i åkerkantene.
Det er fint med slike kvelder. Er det lov til å ønske seg flere?