Kristine Graneng

  • Murakami & Tschick

    Fredag! Nå skal jeg legge ned ukas siste innsats på universitetet, og så skal jeg feire helg med en ny runde på biblioteket, skyping med Norge, og en kopp kakao på den koseligste baren jeg har funnet i München til nå.

    Og siden jeg altså er ferdig med første dose fra biblioteket, så kommer det bokomtaler her:

    Vest for solen, syd for grensen – Haruki Murakami
    Hajime er en alminnelig mann som livet har fart pent med. Han er gift, har to barn og driver to nattklubber i Tokyo. En regntung kveld dukker barndomsvenninnen Shimamoto opp. Han har alltid savnet den umiddelbare kontakten de hadde seg imellom, forståelsen uten ord. Nå ser han en slående vakker og hemmelighetsfull kvinne.

    Murakami var enda en av forfatterne jeg falt pladask for i fjor sommer. Da jeg sto på biblioteket her og så etter noe kjekt å lese, nølte jeg ikke da jeg fikk øye på denne, overkommelig lang for tysken min. Jeg tenkte at Murakami kanskje kunne bli litt tungt å lese på tysk, men der tok jeg feil: Selv om han kanskje skriver en smule tørt, er det likevel lett og fint å lese, selv på et annet språk enn morsmålet mitt.

    Sett bort i fra det språklige (regner med de fleste av dere uansett leser norsk/engelsk), ble jeg nok litt skuffet av Vest for solen, syd for grensen. Murakami er jo kjent for å la mange av de samme karakterene gå igjen og de finner man også her: den noe asosiale unge mannen (som blir eldre), mystiske damer og damer som bare er der i bakgrunnen. Det har forsåvidt ikke så mye å si så lenge karakterene er troverdige og historien god, men i denne boka syntes jeg det falt litt i gjennom. Jeg klarte liksom ikke helt å stole på Hajime og de tilsynelatende overveldende følelsene hans.

    Tommel opp for jazzklubber og lp-plater da; det slår jo aldri feil for min del, verken i skriftlig form eller i real life. Kort sagt: Ok bok, men ikke så mye mer enn det.

    Tschick – Wolfgang Herrndorf
    Maik Klingenberg blir satt igjen alene hjemme ved bassengskanten i ferien mens moren drar på avrusningsklinikk og faren på forretningsreise med den kvinnelige assistenten sin. Men så dukker Tschick, som går i klassen til Maik, bor i sosialboligene i Hellersdorf og ikke akkurat er mønstereksempelet på god integrasjon, opp med en stjålet bil, og de legger av gårde, uten kart og kompass, gjennom Tyskland på vei til Walachei.

    Denne boka er overalt og tydeligvis en av de virkelig store bestselgerne i Tyskland (som får meg til å lure på om det egentlig er litt dårlig stilt med ungdomslitteraturen her?). Jeg tenkte at ungdomsbøker på tysk måtte være bra å lese for meg. Nåja. Det var før jeg innså at jeg egentlig syns det er ille nok å henge med på norsk slang. Heldigvis klarte jeg å følge med historien likevel, som er en ganske fin historie om to gutter som begge føler seg litt utenfor og som finner sammen på tur i en gammel Lada. Maik (som forteller) har dessuten noen ganske fine betraktninger om livet, og det er jo alltids kjekt å få noen input om.

    Tschick er, så vidt jeg har klart å finne ut, ikke oversatt til norsk (men engelsk: Why We Took the Car). Den er uansett et greit tips for de som vil lese noe lettbeint på tysk og samtidig få lært noen nye, pene gloser – gleder meg veldig til jeg skal få bruk for uttrykk som Er hat den Arsch offen! (direkte oversatt: Han har rompa bar. Men tror det betyr at noen er helt på styr.).

    Translation:
    I’ve read South of the Border, West of the Sun by Haruki Murakami and Tschick by Wolfgang Herrndorf. The first one disappointing, probably because my expectations were a little high, but still nicely written; the second quite an amusing read!

  • Bøker jeg har lest

    Norwegian Wood & Den fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår – Haruki Murakami

    Jeg hadde aldri lest noe av Murakami heller før, så jeg tenkte det var på tide, og det angrer jeg absolutt ikke på. I starten syntes jeg måten han skriver på var ganske tørr. Det er noe med hvordan personene ordlegger seg som tok litt tid for meg å bli vant til. Men når man først kommer ordentlig inn i universet hans, så synes jeg det er veldig, veldig bra, selv om det også til tider kan være nokså ubehagelig. Det er så mye som er så lett å kjenne seg igjen i: hvordan man tenker om seg selv og om forholdet til andre mennesker, hvordan det er så vanskelig å forstå noen når man bare ser dem fra utsiden, hvordan livet kan være så tilfeldig og noen ganger veldig urettferdig.

    Les! Først og fremst Norwegian Wood, men Den fargeløse Tsukuru Tazaki var også super, selv om jeg gjerne skulle ønske den var litt fyldigere.

     

    Analfabeten som kunne regne – Jonas Jonasson

    Om ei jente fra slummen i Sør-Afrika som er fantastisk til å regne og som plutselig roter seg bort i atombomber og svensker. Mens Muramaki sine tilfeldigheter er mer på den realistiske siden, er tilfeldighetene i Jonasson sine bøker helt på den andre siden. Den er veldig lik Hundreåringen – også denne ganske morsom, men jeg må innrømme at jeg ble litt lei etterhvert. Det blir liksom litt for søkt etter min mening. Der Hundreåringen klarte å knytte historien i boka opp til historiske hendelser, henger liksom Analfabeten litt i løse lufta.

     

    Evig søndag – Linnéa Myhre

    Denne boka har jeg måtte tygge litt på. For å være ærlig, vet jeg fremdeles ikke helt om jeg likte den eller ikke, men jeg synes uansett den var fin å lese. Og veldig tøff og modig, for det er så tydelig hvor hardt det har vært å være Linnéa. Den er ganske sterk som en beskrivelse av hvordan det er å ikke ha det helt bra med seg selv. Samtidig følte jeg at det var noen puslespillbiter som manglet – jeg hang liksom ikke helt med bestandig.

    Hva leser dere? Setter masse pris på tips, sånn at lesesommeren min kan vare enda lenger. Det er så godt å dukke ned i ei bok med ordentlige, trykte bokstaver på papir når man stort sett sitter og glor på en dataskjerm hele dagen.