Klokka er sju. Ute er det helt stille: ingen lyder, ingen bevegelser. Det er mørkt. Bare gatelysene lyser. Månen er gjemt bak skyene.
Akkurat nå er dette favorittiden min på dagen. Når alt er rolig og avventende, og jeg har en time til å drømme meg bort i en annen verden. Til å lese et kapittel eller to, mens jeg drikker morgenens første kopp med kaffe.
Før dagen virkelig tar fatt.
Det er rart det, hvordan hvor fort tiden går avhenger av hvor du er. Nå er jeg noen dager hjemme og dagene virker så lange. På en god måte. Plutselig får jeg gjort så mye mer, samtidig som jeg har tid til lange kaffepauser og å gå turer når det passer meg. Kanskje er det fordi jeg kan sitte ute i sola lese, kanskje er det fordi kaffen her er så mye bedre, eller kanskje er det rett og slett fordi én gang bygdejente, alltid bygdejente.