Kristine Graneng

Den 17. mai våkna jeg altså opp i et vertshus i Castleton, ute på den engelske landsbygda, langt unna bunader og norske flagg. Da jeg kom ut etter frokosten med tursekken på ryggen, var de i ferd med å tørke bort morgenregnet fra bordene og bakeriet på den andre siden av gata var fremdeles stengt. En døsig og grå morgen i Peak District.

Jeg hadde hatt et planleggingsmøte med meg selv på morgenkvisten – og denne gangen sjekka kartet nøye før jeg la i vei. Jeg bestemte meg for å legge neste del av turen gjennom Cave Dale før jeg skulle svinge tilbake i retning Hope og togstasjonen. Etter å ha spurt meg for, fant jeg smuget som leda opp til dalen mellom to hus oppe ved markedsplassen.

Og så bar det opp gjennom kalksteinsdalen!

Det var som en eventyrdal. Så utrolig grønt. Store, enslige trær oppe i bergveggen. Også slottet, Peveril Castle, som krona på verket. Slottet er ikke så imponerende i seg selv, men det ble bygget i begynnelsen av forrige årtusen i Vilhelm Erobrerens tid, og dét er ganske imponerende. Jeg ville ikke ha valgt å komme ned denne dalen hvis jeg hadde tenkt å prøve meg på noe.

Saueklippen! Landskapet er fullt av slike små huler.

Jeg klarte ikke dy meg fra å hive fra meg sekken og springe opp og ned sidene av dalen. Dette var den beste utsikten: et glimt av hustakene i Castleton, gårdene spredt utover dalen, slottet og sauene som beita oppover sidene.

Tittei!

Der dalen slutter strekker landskapet seg utover. Store vidder med steinmurer på kryss og tvers. De er utrolige, steinmurene. Kan dere forestille dere alle timene som ligger bak? Hver stein nøye plassert slik at de kan stå slik og dele markene i hundrevis av år.

Her oppe møtte på en gjeng som skulle vest og nord mot Edale, mens jeg tok av på en gårdsvei som gikk østover mot Hope.

Forbi enda flere sauebeiter. Disse er kanskje de fineste sauene?

Det var bakvind.

Jeg gikk nedover i retning sementfabrikken. Da jeg sto oppe ved Hollins Cross, pekte han jeg møtte der på fabrikken og sa han likte så godt hvordan det brøt opp i landskapet. Mennesket møter natur. Like ved ligger et stort steinbrudd. En tydelig kontrast til de slake åsene og husene som omtrent er bygget i ett med berget.

Det hører vel med til historien at jeg rota meg bort på vei nedover her. Plutselig sto jeg langs gjerdet inn til steinbruddet, med et stup foran meg mens store lastebiler veivet opp støvskyer og dundret forbi. Jeg fant en annen vei ned gjennom skogen, og like etter snubla jeg over et par andre turgåere jeg hadde snakka så vidt med helt i begynnelsen av dagen. Tilfeldigheter. Lærdommen er kanskje at de morsomste turene får man hvis man innimellom glemmer bort kartet i sekken?

Rett før jeg var fremme i Hope rota nysgjerrigheta mi og jeg meg bort igjen. Det ble en liten avstikker til en så fredelig liten krok – vann som klukka i bekken, et teppe av blåklokker. Det perfekte stedet for en pust i bakken.

Det var riktignok bare noen minutter igjen før jeg var fremme i Hope. Hope er en landsby som er ganske annerledes enn Castleton. Den føles mer moderne og kreativ, men like hyggelig. Jeg gikk inn på Grasshopper Café, bestilte lokal is og en kaffe som jeg fikk servert én om gangen (så omtenksomt!) mens jeg satte utenfor og leste litt i boka mi om bygde-England og titta i smug på livet i den lille landsbyen. Det var forresten den beste isen jeg noensinne har smakt, tror jeg. Hope Valley Ice Cream, fra Thorpe Farm noen kilometer unna. Så deilig kremete. Bare den var verdt turen.

Så fant jeg veien til togstasjonen – en liten stasjon med sauebeiter i alle retninger og utsikt mot fjellene som deler Edale og Hope Valley – og to dager i Peak District var ved veis ende. Så herlig det er å ha noen dager og bare gå. Nå drømmer jeg om en dagstur opp på et av de høyeste fjellene før jeg vender hjemover til Norge. (Og kanskje enda en is fra Hope Valley…)

Da jeg kom til Liverpool i januar, var det med tursekken på ryggen og en drøm om å gå helgeturer i fotsporene til Elizabeth Bennet og Jane Eyre. Det har tatt ei stund før det har blitt varmt nok i været til at jeg har orka, men nå, når det endelig er nesten sommertemperaturer og mer stabilt vær, går det an. Første mål var Peak District.

Jeg tok toget til Edale. Edale er i grunn ikke mer enn ei lita grend med vertshus og kirke og gårder og et turistsenter, men godt plassert øverst i dalen med slake fjell på alle kanter. Etter i underkant av to timers toging fra Liverpool, starta jeg turen med å gå noen hundre meter fra togstasjonen og bort til turistsenteret. Jeg hadde ikke lagt ruta for dagen, visste bare at jeg ville opp på Mam Tor og at jeg skulle ende opp i Castleton, men fikk god hjelp der. Dama i skranken spurte «Would you like some spectacular views?» og jeg bare «Yes!» og klarte nesten ikke stå i ro fordi jeg var så gira.

Utrusta med kart og veibeskrivelser («til høyre, forbi kirkegården og over en liten bekk, så til høyre igjen»), la jeg avgårde.

Jeg fulgte stien som gikk over sauebeitet. Det lukta så godt! Ordentlig sau og fjell og grønt gress.

Da jeg var på vei gjennom ei av grindene, kom det forbi ei bondekone på firhjuling. Jeg synes det er så gøy med alle de britiske sauerasene, så jeg spurte hva slags sauer de var. Jeg oppfatta ikke helt hva ho sa om søyene (men tror de er Swaledale), men fikk i hvert fall med meg at lammene var mule, en blandingsrase. Så fine de er.

Stien gikk gjennom gårdstun innimellom. Der var en generasjon i gang med å klippe plena, en annen holdt på i fjøset, men alle titta opp og sa «Hello, y’all right?» da jeg kom forbi. Tenk å bo slik til, med frodige hager, omgitt av gressenger og med Kinder Scout, Peak Districts høyeste fjell, liggende i bakgrunnen.

Jeg ble så distrahert av alle sauene at jeg glemte alt om kart og veianvisninger. Etter en halvtime kom jeg til ei lita bygd med oppslagstavler med referat fra det siste meninghetsmøtet og høner gående langs veien, og innså jeg at jeg ikke hadde tatt til høyre etter den bekken. Da var det bare å rykke tilbake til start.

Se på denne vesle! Bak der ser dere veien opp der jeg skulle gå.

Så bar det oppover.

Opp til Hollins Cross. Der oppe fra kunne jeg se ned på Castleton, som var endedestinasjonen for dagen. Jeg ble stående der ei stund og snakke med en eldre mann med solhatt og anorakk fra Derby. Han fortalte at han hadde våkna tidlig dagen før, sett på værmeldinga og bestemt seg for at nå ville han gå noen dager i fjellet. Og da jeg sa hvor jeg kom fra, sa han at han hadde fått øvd seg på skandinavisk uttale de siste ukene. Han forma leppene omstendelig og sa: «Greta Thunberg.»

Se også teppet av klokkeblåstjerner nede i dalen. Er det ikke fint? De vokser jo vanligvis i skogen. Kanskje har det vært trær der før?

Jeg gikk videre bortover ryggen, på veien med steinhellene opp til Mam Tor, Moderhøyden.

Mam Tor er med sine 517 meter over havet en av de høyere toppene i Peak District. Ikke så veldig høyt etter norsk standard, men når alt annet er så slakt får man likevel god utsikt. I bronsealderen ble det bygget et fort der oppe – jeg tror alle steinene er rester etter det.

Derifra gikk jeg ned på den andre siden, forbi okser som beita nede i skråningen og ned til nye beiter.

Neste etappe, gjennom Winnats Pass og ned til Castleton kommer senere!