Søndag var det så varmt at man nesten ikke skulle tro det var en dag sent i september, og vi gikk innover nasjonalparken, langs elva. Jeg skulle ønske jeg bare kunne gå og gå og gå, helt til stien endte, men alle eventyr må vel ha en slutt og dette ble slutten på eventyret på Høvringen.
I helga feiret vi besta sin 85-årsdag på Høvringen, og det kunne ikke vært bedre. For mens stormen herjet langs Trøndelagskysten, kunne vi gå i fjellet, spise lunsj og drikke kaffe fra termos på Anaripiggen og speide utover Rondane fra Karihaugen. Og da vi kom ned, fikk vi nystekte vafler og besta spilte bordtennis. (Det siste har jeg fått streng beskjed om ikke å legge ut noen bilder av.)
Å gå Ladestien har vært en av de tingene jeg har tenkt jeg skulle ha gjort i flere år nå, uten å ha kommet så langt som til faktisk å gjøre det. Men i dag satte Sanna, Ada og jeg oss på bussen til Rotvoll og gikk stien langs fjorden, med eventyrlyst og vind i håret.