God sommer fra et Trøndelag som omsider har skjønt hvilken årstid det er igjen! Jeg dro på vestlandstur de første ferieukene mine. Da jeg kom tilbake var det til Trøndelag på sitt mest bedrøvelige. Regn, vind og ti grader. Bra for de bildene jeg tok på turen – dårlig for alle de planene jeg hadde om å leve sommerlivet utendørs.
Men i går lysna det opp igjen. Endelig. Og jeg pakka sekken og la på vei ut i bymarka.
Jeg bor rett ved marka nå. Fem minutter, og jeg er i skogen. Herlig! Aller helst skulle jeg jo bodd i skogen, men når man først skal bo i byen, så er dette helt topp.
I går gikk jeg først opp til Grønlia. Der ligger ei hytte med utsikt over Skjellbreia, hvor man kan kjøpe middag og kanelsnurrer. Derifra fortsatte jeg opp mot Storheia, tidligere Trondheims høyeste punkt. Jeg tok stien ovenfor Grønlia som var merka «Stien/Skjellbreidalen». Det var en fin sti, selv om deler av den gikk over nokså myrlendt terreng – temmelig vått etter været den siste uka.
Her finner dere Turistforeninga sin beskrivelse av turen.
Stien går innom Kvistingen. Om det bare ikke hadde blåst så mye som det gjorde, skulle jeg tatt en svømmetur her. Neste gang!
Og så kom jeg opp. Så høyt opp at jeg kunne se helt hjem til Bjugn, med Kopparen der mot horisonten.
Og til Byneset, som er så utrolig grønt og vakkert nå.
Stien fra Grønlia hadde jeg nesten helt for meg selv, men toppen måtte jeg dele på. De fleste går nok fra Skistua.
Det ble en veldig bra tur. Det skal godt gjøres å ikke få en bra tur i marka nå, når man har blåbær som glinser borti lyngen og sol som varmer innimellom. Litt vel strevsomt ble det riktignok på tur ned da jeg tok en ufrivillig avstikker til Lian. Heldigvis var det fint der også!
«Man blir lykkelig av å gå på tur,» sa Kari da vi var på vei bortover Ladestien søndag formiddag. Og jo visst blir man det, særlig når himmelen er isblå, bjørka gylden, temperaturen er akkurat passe – kald på nesetippen, men varmt nok til at det går helt fint å gå i ullundertøy og ullgenser og la vinterjakka ligge hjemme.
Vi gikk til Ladekaia, en kafé som må ha åpna i sommer, for den var ikke der da jeg dro avgårde til Tyskland. Den ligger perfekt til – akkurat så man rekker å bli sliten nok til at de nybakte kanelsnurrene og kakaoen smaker ekstra godt, sånn som det gjør når man er ute på tur. Også kan man sitte og se utover på fjorden, som alltid går fra blått til dyp grønn når vinden blåser dere ute på pynten.
Se også: Ladestien
