Så er jeg tilbake i München. Sitter på verandaen med ei bok og et stort glass vann mens vaskemaskina snurrer på badet. Sender av gårde de siste restene av ferieturen i form av postkort. Ber om «Cappuccino, bitte. Zum Mitnehmen» hos favorittkaféen på vei til parken for å lese litt mer og smugtitte på gamle ektepar, nye barnevogner og logrende hunder på tur. Sier ha det til flere av de som allerede skal sette seg på et fly hjem, og plutselig er enda en dag gått, og det er én dag mindre til jeg skal si ha det jeg óg.
Natta før vi dro fra München ble alt annet enn det vi hadde tenkt oss. Alt annet enn de fleste hadde tenkt seg. Plutselig sto byen min på hodet og ingen visste hva som egentlig skjedde. Heldigvis ble dagene etter mindre dramatiske. Fem land, nesten to lydbøker, akkurat passe mange is og tre fulle minnebrikker med bilder senere ligger jeg hjemme i senga mi og prøver samle tankene, fordøye inntrykk og innstille meg på noen små uker på biblioteket til.
Jeg har så mye jeg vil dele – vonde tanker, kribling i magen, fine øyeblikk, men akkurat nå føles det litt tomt. Veit ikke om hodet egentlig er så fullt at det bare virker tomt, om jeg er for sliten eller om min indre kalender fremdeles er innstilt på ferie, men nå skal jeg la hjernen få hvile, og så skal dere få høre og se om ikke så lenge. Håper dere har det bra – og del gjerne hvis dere har noe fint å fortelle!