Follow:
Bøker

To rosa bøker

En liten tur på butikken føles ut som en fem timers lang fjelltur. Dagene mine er altså fremdeles verdens kjedeligste mens jeg venter på at kroppen skal finne tilbake til seg selv. Men det betyr i det minste mye tid til å lese! Denne uka har jeg lest ferdig to rosa bøker: den ene mest rosa på utsida, den andre mest rosa inni. To ganske forskjellige bøker, men her kommer noen ord om dem begge i ett innlegg likevel.

Personar du kanskje kjenner – Synnøve Macody Lund

Personar du kanskje kjenner starter med historien til forfatteren selv som er på besøk hos faren sin, som hadde en hjerneblødning for ei stund siden og ikke lenger er helt den samme gamle. Der skal hun skrive, om faren, men ender opp med å fortelle andre sine historier. Det er Live, som prøver å forlate kjæresten Eva; det er studenten Mari som innleder et forhold til den mye eldre veilederen sin Eskild; det er Anna, alenemora (som egentlig er forfatteren?). Også henger selvsagt alle disse historiene sammen på en finurlig måte.

Jeg går rett til konklusjonen: Denne boka likte jeg ikke så godt. For det første, fordi jeg aldri helt fant tråden. Det ble noe litt for rotete over hvordan historiene ble fortalt, og jeg klarte liksom aldri helt å komme inn i noen av dem, kanskje bortsett fra selve rammehistorien om Synnøve og faren. For det andre, er boka skrevet veldig filmaktig, og jeg følte på en måte at det ble ei slags titteboks-bok, at jeg sto på utsiden og så inn hele tiden, uten å helt få grep om hva som skjedde. Men for all del; den hadde også noen veldig fine sekvenser som føltes mye mer nære, særlig skildringene av forholdet mellom Synnøve og faren.

Blåstrømper: Vi er de nye feministene – Karen Thue og Victoria Wæthing

Siden jeg leste F-ordet (som jeg skrev bittelitt om her) i sommer, har jeg hatt lyst til å lese Blåstrømper også, som et slags motstykke. Så da gjorde jeg det. Boka er skrevet av to jenter med tilknytning til høyresida i norsk politikk og er på mange måter et slags “finne oss selv som liberale feminister  og ta fra venstresida monopolet på feminisme”-prosjekt der mantraet er kvinner som individ fremfor kvinner som gruppe.

Jeg synes det er spennende med store tanker, spesielt når de blir satt inn i konkrete sammenhenger. Det er i stor grad denne boka gjør. Den spør hvordan feminismen passer inn i et liberalt tankesett og diskuterer en del saker som kvotering, abort, fødselspermisjon og multikulturalisme ut ifra det perspektivet. Problemet er bare at det er fort gjort å bli politisk fargeblind i et slikt prosjekt, og det synes jeg denne boka bærer preg av, særlig på den måten at den overhodet ikke diskuterer en del perspektiver og fremstiller saker som langt mindre kompliserte enn de er. Da dukker i hvert fall skeptisk-rynka mi opp.

Mange av de sakene som boka tar for seg, særlig sexkjøpsloven og kvotering, er saker som jeg dessuten synes er ganske i hjel-diskuterte. Heldigvis er det også kapitler som gir mer rom for refleksjon. Jeg synes kapittelet om kulturrelativisme (som handler mye om bruk av heldekkende plagg som burka) og om klima var spennende, mye fordi de ikke var like bastante som de andre.

Noe av det jeg savnet mest med Blåstrømper var en diskusjon om hvorfor man ikke skal se kvinner som ei gruppe, annet enn fra en ideologisk begrunnelse. Sist jeg sjekka var det i hvert fall noen ganske tydelige fellestrekk ved oss som kaller oss kvinner. Det kommer man vanskelig utenom (selv om jeg selvsagt også er klar over at dét ikke betyr at vi ikke har vidt forskjellige behov og ønsker). Jeg tenker at det må være et viktig startpunkt når man skal diskutere hva som er de viktige kvinnesakene i dag og hva som er de gode løsningene for å sørge for at det ikke skjer diskriminering på grunnlag av kjønn eller lignende.

Share on
Previous Post Next Post

Se også