Da jeg forestilte meg hytteturen vi hadde planlagt i Rondane i oktober, så jeg for meg høstfjellet. Rød lyng, gyldne trær, lyse flekker av reinlav oppover fjellsidene. Slik det var da vi var der sent i september for fem år siden. Da vi kom dit forrige helg, lå det flere centimeter med nysnø i tretoppene og fjellene var helhvite. Det er vanskelig å se for seg vinteren komme så tidlig når man er oppvokst på Trøndelagskysten, men der var den, den første helga i oktober.
Vi bodde på ei hytte ved Straumbu. Vi stoppa på Sohlbergplassen om formiddagen for å skue innover nasjonalparken. Gikk tur der det gikk an å gå tur uten å bakse i snøen, grilla pølser på bål, stakk kanelsnurrer på grillpinnene til dessert. Om ettermiddagen, mens de andre var på en lengre tur, tok jeg meg en ettermiddagsdupp mens Ida og Sanna gikk bort til Sjokoladelåven. Det var den siste dagen de hadde åpent før til jul. Hvor ble tida av?
Om kvelden dro vi til Sohlbergplassen igjen for å se sola gå ned bak fjellene.
Se så magisk!
Vi var der jo i fjor sommer også, da vi gikk fra hytte til hytte i Rondane. Da så det slik ut.
Jeg lurer på hvor mange bilder av Storronden og Rondeslottet og Høgronden vi har til sammen.
Men dette er det vanskelig å få nok av.