Utpå høsten i 1913 kom en østerriker til Luster. Ludwig Wittgenstein. Han var en ung vitenskapsmann fra en velstående familie på leit etter et rolig sted å arbeide og hadde fått nyss i at Skjolden kunne være stedet. Våren etter var byggingen av et hus i gang. Lengst inne i enden av Sognefjorden, høyt opp i ei bergside, hengende over Eidsvatnet. Der var han i flere perioder, satt og filosoferte og skrev, og jobba til og med på saftfabrikken ei kort stund.
Tante Magnhild fortalte meg om Wittgensteinhytta da jeg var på sommerferie i fjor. Wittgenstein? tenkte jeg. Det ringte ingen bjeller. Men siden har navnet hans dukket opp titt og ofte. Det er vel ikke bare Baader Meinhof-fenomenet – hvordan ting har en tendens til å føles som om det er overalt når du først har blitt gjort oppmerksom på det. Det har nok også en sammenheng med at jeg har tatt et kurs i vitenskapsteori i løpet av det siste året. Det er fascinerende hvordan en av de viktigste bidragsyterne til moderne vitenskapsfilosofi fant seg et bortgjemt hjørne av Norge.
Etter at Wittgenstein døde på 1950-tallet, ble huset tatt ned og bygget opp igjen som bolighus lenger inne i bygda – på et sted som var litt enklere å komme til. Men for et par år siden ble det bestemt at man skulle tilbakeføre den. I sommer sto den ferdig der den opprinnelig ble bygget, og det har blitt laget tursti fra den andre siden av Eidsvatnet.
Selve stien er verdt en tur den også. Det er en fin kveldstur. Over elva, bortover sletta mellom fjellsidene. På den ene siden faller fossene på rekke og rad, langs elveleiet er det fremdeles tydelige spor etter flommen i fjor høst. Og langs stien er det langt inn små tankestopp med det jeg tror er sitat fra Wittgenstein.
Da han bodde der oppe, var det ingen ordentlig vei, sannsynligvis bare en smal sti opp til hytta. Men nå er det lagt steinheller bortover og det siste, bratte stykket har blitt bredt nok til at ei med middels høydeskrekk syntes det var greit.
For det er bratt opp dit og bratt ned. På framsida av hytta er det en balkong. Det kiler litt i magen bare ved tanken på å sitte der oppe.
Men kanskje er det verdt denne utsikten.
Vi gikk tilbake en annen vei enn vi kom, opp til Vassbakken Camping.
På vei nedover langs veien møtte vi på en bøling høylandsfe.
De er nok bedre til å beite enn å filosofere, disse.
Turen bort til Wittgensteinhytta tar ikke stort mer enn en time frem og tilbake og er vel verdt et stopp om man er i området.