Det er allerede oktober. Når jeg kjenner etter, føles det som om det enda er september. Som om hele høsten enda ligger foran meg. Men jeg begynner å innse at den løper av gårde, dag for dag. Jeg er vel ikke den første som skulle ønske jeg kunne holde fast på tiden: ta et minutt her, et øyeblikk der og fylle dem med det jeg vil.
I helga stjal jeg til meg noen dager jeg enda ikke helt veit om jeg hadde. Jeg ble med mamma og lillesøstra mi på høstferie til Sogn. Til besta. Til fjell, til frukttrær og tyttebærlyng. Og jeg veit ikke hva jeg må ta tid fra neste gang for å ta igjen de dagene jeg egentlig burde sittet på lesesalen, men jeg kan ikke tro annet enn at det var verdt det.