Kristine Graneng

  • Øyeblikk fra mai: kanalheng, norske flagg og ølhjerter

    Jeg gikk med skrekkblanda fryd inn i mai. Milelang gjøreliste på jobb, helligdager hver uke. En kombinasjon som ikke er helt optimal, men likevel ikke så verst – og for en fin mai det ble, til tross for relativt høyt stressnivå.

    Den starta med Tanz in den Mai. Folkefest i hele Berlin. Jeg hev meg med i siste liten. Leita etter venner i halvmørket blant flammekastere og DJ-båser i Mauerpark. Noen dager senere dro jeg på rundtur nordover med Andreas, som har vært i Berlin de siste månedene på forskningsopphold, og mot slutten av måneden var jeg i Praha på workshop. Og ellers har jeg gjort sånt som dette.

    Haakon var på besøk! Haakon, Andreas og jeg var stipendiater sammen i Trondheim. Så hyggelig å møtes igjen! Det var barhopping i Schöneberg (notis til meg selv og andre interesserte: Sardinen Bar), lørdagsmarked på Winterfeldtplatz, ettermiddagsheng langs Spree med fulle briter, øl og bokhandelbesøk. Og på tampen ble det også tid til aspargesfestival og en liten pause i parken.

    På morgenen den 17. mai dukka Aslaug opp på døra med hjemmelaga norsk flagg. Vi feira dagen med norsk-tysk brunsj, med improviserte lefseruller (skikkelige lefser har de ikke på Edeka), musserende og kanskje den mest imponerende pavlovaen jeg har sett. Det var så hyggelig at jeg helt glemte å ta bilder. Etterpå gikk vi i 17.-maitoget ved Sjømannskirka, i typisk norsk maivær, før vi endte kvelden i en bar som viste Eurovision.

    En annen kveld inviterte jeg meg selv på middag og kino. Jeg hørte på radioen en morgen at det er en oppsving i folk som drar alene på kino. På den ene siden synes jeg det er litt trist? Har vi blitt så mye dårligere på å gjøre ting sammen? På den andre siden er det ganske fint å være sammen med andre sånn på avstand som man er på kino. Le på de samme stedene. Sitte sammen i stillhet minuttet etter at filmen er ferdig. Tjuvlytte til samtalene som sakte starter opp igjen i det rulleteksten går. Jeg så Drømmer, altså Haugerud-filmen, som jeg syntes var fantastisk. Sånn herlig absurd og fin (også hang de masse på favorittstedet mitt i Oslo). Den gjorde at jeg følte meg litt ekstra glad for livet. Og da jeg kom ut, var kvelden enda lys og magisk, og folk satt langs fortauene, og jeg tok en ekstra lang vei hjem.

    Folk er gode på å bare henge i Berlin. Den siste kvelden i mai avtalte jeg og Aslaug å henge i Kreuzberg, ved Landwehrkanal. Kanskje det beste stedet å henge i denne byen? Vi drakk en øl og så på gummibåter gli forbi ned kanalen, gikk videre. Snakka om hvor i Berlin vi kunne tenke oss å bo, Kreuzberg la inn sterke aksjer denne kvelden. Spiste en is, gikk innom en späti med forbausende stort utvalg av øl, satte oss på ei bru og så på band som spilte. Gitar, vokal og sag. Perfekt avslutning på mai.

  • Påskeplaner

    God morgen! Jeg ligger på senga, drikker kaffe. Gardinene foran balkongdøra er skjøvet fra, det er antydning til blå himmel. Jeg hører på Frida Ånnevik og funderer på planene for påskeuka. Til uka er det semesterstart på universitetet i Berlin, så påska blir litt annerledes enn vanlig, men når introduksjonsseminarene er overstått på torsdag, så venter fire herlige fridager. Dette lengter jeg etter å bruke dem på.

    Sesongåpning av balkongen. Balkongen min er et kaos etter vinteren – fuglene i bakgården liker tilsynelatende å rote i krukkene mine, så det er litt opprydningsarbeid. Men på langtidsvarselet står det opp til tjueseks grader (og kanskje også endelig litt regn – det regner altfor sjeldent her), så nå er det på tide å gjøre balkongen klar for sesongen. I fjor hadde jeg pelargoniaer og krydder der ute. I år har jeg lyst på farger! Jeg har hatt en bukett med oransje ranunkler, forglemmegei og små, gule krysantemumer stående på kjøkkenbordet den siste uka, og de varme fargene og det blå er så fint sammen. Jeg tror det skal få bli inspirasjon for balkongblomstene i år. Kanskje lavendel og tagetes?

    Påskekrim. I ettermiddag skal jeg rusle innom bokhandelen og plukke med meg årets påskekrim. Det skal, tradisjonen tro, bli den siste boka i Gereon Rath-serien. Det er den fjerde påska jeg leser bøkene til Volker Kutscher. Nå blir det vel kanskje også den siste, i hvert fall med Gereon Rath, og jeg grugleder meg. Tenker jeg også vil plukke med meg noe koseligere krim. Jeg er ganske nysgjerrig på krimbøkene til David Safier om Angela Merkel, som høres veldig passende ut.

    Utflukt utenfor Berlin. Det er så mange steder å besøke fra Berlin, men foreløpig har det ikke blitt så mye av det, både fordi jeg har vært litt sliten og fordi det er så mye å utforske i byen. Men påska er derimot en ypperlig anledning! Mamma og gjengen var innom Schwerin da de var på besøk i Berlin i fjor og har sagt at jeg burde ta en tur. En tur til Schwerin neste helg høres perfekt ut. Det er en liten by i Mecklenburg-Vorpommern med et kjempeslott! Tre timer på tog frem og tilbake med påskekrim og snacks for å se på slott høres veldig ok ut.

    Påskelam. Påskelammene er tilbake i butikken (det har de selvsagt vært ei stund nå). Ikke de ekte lammene, men kake-lam. De står innpakka i plastfolie og bjørkegrønn kartong i hyllene, hvite med melis, og ser litt merkelige ut. I fjor la jeg ut et bilde på instagram og fikk respons fra ei tysk venninne på at det var en selvfølge i påska. Det har ikke helt blitt det i mi påske enda, men nå har jeg alliert meg med noen venner her, og i år skal vi prøve.

    God helg og god påskeuke!

    , ,

  • Vår! Fastelavnsboller! Blomster!

    Det gikk ikke mange ukene fra vintersemesteret var over til våren sto for dør! Forrige uke sykla jeg til jobb med jakka åpen og tok kaffepause på det franske bakeriet igjen på ettermiddagen, mysende mot sola. Og da helga kom var det enda mer vår.

    Jeg har lengta etter fastelavnsboller en hel måned og nesten gitt opp, men så sa Inga: Skal vi ikke dra på lørdag? Jeg tok banen i dongerijakke og småsko, og så møttes vi på Sofi der de fremdeles hadde fastelavnsboller (eller semlor da, men jeg jobber på for å omdefinere fastelavnsbollene for alt blir så mye bedre med mandler). Dette var kanskje den beste jeg noen gang har spist! Med rista mandler, fyldig krem og masse kardemomme i bollene. Jo vel er berlinerbollene også gode, som tyskerne gjerne spiser i karnevalssesongen, men ikke helt på nivå med dette. Ekstra god når man kan sitte ute og få krem på nesen.

    Gjemte bakgårder i Mitte, mmm.

    På vei hjem kjøpte jeg blomster for vårstemning inne også. Rydda leiligheten, hørte på podkast før jeg stakk ut igjen på kvelden for å spise middag.

    Søndagen var det like fint. Jeg tok sykkelen til Botanisk hage. Har ikke vært der på aldri så lenge, så tenkte det var på tide å bruke årskortet mitt igjen. Det første jeg så var et hav av snøklokker i den tyske skogen.

    Og det var vakkert lys i alpelandskapet.

    En slags mini-rhododendron! Tenk at det kan blomstre så fint helt i starten av mars.

    Men det fineste var krokusene. De var overalt.

    Nå skal jeg være nordafor et par uker (er du i Oslo, er det mulighet for å få påfyll om europapolitikk på onsdag!), men når jeg er tilbake blomstrer sikkert de første kirsebærtrærne og kanskje det er varmt nok til å spise frokost på balkongen igjen. Vår, vår, herlige vår!

  • Februar i ni bilder

    Det er den første helga i februar og jeg og 160.000 andre demonstrerer foran riksdagsbygningen og i paradegatene i Tiergarten. Aldri mer er nå, sto det på plakatene. Vi er brannmuren.

    Uka etter ble jeg syk. Feira bursdag på sofaen med animasjonsfilm og laugencroissant. Så noen sesonger Mad Men den uka, som er enda bedre nå enn da jeg så det for ti år siden. Den andre uka i februar, da jeg var klar for å ut i verden igjen, kom snøen og la seg over Berlin. Siste uka i vintersemesteret, og kanskje siste uka med skikkelig vinter?

    En søndagskveld da jeg fortsatt var nokså pjusk kom Aslaug på døra med kanelsnurrer. Jeg spiste dem til kveldsnytt med en kopp te. Det var så fint.

    Jeg har funnet en ny favorittkafé i nabolaget som har enorme kopper cappuccino og veldig romslige stoler. Perfekt sted for ei ettermiddagsøkt på dager jeg har hjemmekontor. Denne dagen kom det en gjeng øltørste gangstere og slo seg ned ved siden av meg. «Dette er ikke ei kneipe», sa han bak disken da de spurte etter en pils. De måtte nøye seg med en økologisk limonade mens de telte pengesedler.

    En kveld tok jeg banen ut til flyplassen og møtte disse to: Kari og Rebecca som kom til Berlin for å henge med meg! Vi spiste lange frokoster, var på kafé og tusla i bruktbutikker. Så fint når noen hjemmefra kommer for å titte innom det lille livet mitt her.

    I slutten av måneden kunne jeg puste gjennom nesa igjen og feira med å spise ramen før konsert. Franz Ferdinand spilte! Jeg kan fremdeles se for meg hvordan jeg plukker You could have it so much better ut av coveret, legger plata inn i CD-spilleren og hører barberhøvelen på The Fallen før det bærer løs. Lever fremdeles drømmelivet til tenårings-Kristine, selv om jeg ikke hadde sett for meg at jeg skulle stå i Berlin og rope ich trinke Schampus mit Lachfisch et halvt liv senere.

    Og den aller siste dagen i februar var jeg også på konsert. Leste en omtale av Humanhood av The Weather Station i Morgenbladet en kveld i januar, søkte det opp og oppdaga at de skulle spille her. Jeg var ikke helt i form da kvelden kom, så måtte dra halvveis i konserten, men det jeg hørte var veldig fint. Og konsertlokalet var veldig kult. En rund sal i et gammelt krematorium. Vil dra tilbake hit på konsert en sommerkveld.

    ,

  • Berlin som på film

    Forrige uke tok jeg meg flere ganger i å tenke at Berlin føltes akkurat som på film. Tåka som henger tung over byen og trekker fargen fra allerede matte fasader og vintergrå ansikter. Jeg gikk i tåka til jobb, til treningssenteret, til en kaffeavtale. Dobbel ytterjakke, stort skjerf. Jeg tenkte, det her er berlinvinteren de har advart meg om.

    Men så kom søndagen og Berlin tok ei anna drakt på. Klarblå himmel og sol, små minusgrader. Tåka fra dagene før hang som iskrystaller i trærne. Jeg tenkte at dette vil jeg ikke gå glipp av, stakk ut rett etter frokost og tok banen til andre sida av byen.

    Til Treptower park. En kollega har fortalt meg at han alltid tipser besøk om å ta turen dit. Jeg tok tipset jeg også. I parken ligger et sovjetisk krigsminnesmerke og gravsted. Det er massivt. Langt der borte står en tolv meter høy bronsestatue av en soldat med et knust hakekors ved beina. Minnesmerket sto ferdig allerede i 1949, altså fire år etter at den røde armé inntok Berlin og tyskerne kapitulerte.

    Prøver å forestille meg hvordan Berlin var da.

    Etter et kafébesøk og et langt bad hjemme – skikkelig søndag altså – dro jeg ut igjen. Hamish Hawk spilte på Badehaus, og det var fantastisk. Dette innlegget avslutter med en oppfordring til alle andre som har musikksmaken til en middelaldrende mann om å sjekke ut det siste albumet hans, Firmer Hand. Perfekt akkompagnement til tåkete, grå januardager.

    ,