Kristine Graneng

  • Tekopper, kino og knapper

    Året ruller på. Det merkes at semesteret begynner å nærme seg slutten på universitetet. Mitt eget store skriveprosjekt har også begynt å få fart igjen, etter en måneds pause. Samtidig prøver jeg å holde på gode rutiner og stresse ned. Om morgenen, en kopp te og noen sider i ei bok. Denne uka leste jeg ferdig Jens Stoltenberg sin biografi om årene i Nato. En fryd å lese. Om kvelden, en tur på trening eller en avtale med venner.

    En av kveldene denne uka var jeg på kino igjen. Torsdag begynte en norsk filmfestival på Babylon (med det veldig kreative navnet Nor-Way). Aslaug og jeg så La elva leve, med konsert med Ella Marie Hætta Isaksen rett etter. Jeg har sett den før (tror den ligger på Filmoteket!), men det er noe eget med å se den på lerretet. Det var en sterk opplevelse. Og konserten etterpå var magisk.

    I går gjorde jeg noe jeg har tenkt jeg skulle gjort lenge: kjøpte knapper til noen jakker jeg har strikka. Det var på tide. Ei av dem har vært knappeløs i i hvert fall fire år. Jeg fikk tips om at det finnes en butikk i Uhlandstraße, Knopf & Schnalle. Da jeg kom inn, ble jeg møtt av ei lita eldre dame. Jeg henta jakkene mine opp fra sekken og hun plukka esker med knapper ned fra hyllene. Da jeg foreslo brunmelerte knapper til den grå jakka mi, brøt hun ut «Das können Sie nicht ernst meinen!» og rista på hodet. Det kan du virkelig ikke mene. Klar beskjed. Hun hadde et poeng. Det ble helgrå knapper.

    I dag var jeg tur på trening før jeg tok opp igjen søndagsrutinen – kaffe og kake på Café Wild. Jeg satt ute. Modig, sa noen av de som gikk forbi. Jeg kommer fra Norge, svarte jeg, med glimt i øyet. Jeg leste de første kapitlene i How democracies die av Levitsky og Ziblatt. Svaret på boka si første setning, er demokratiet vårt i fare, er et entydig ja. Budskapet deres – i hvert fall det som sitter igjen etter de første kapitlene – er viktigheten av ikke å slippe autoritære krefter til og normalisere dem. Det er et budskap som burde være allment kjent, men som gang på gang viser seg å være vanskelig i praksis. Jeg er spent på hva som kommer til å skje her i Tyskland dette året.

    Nå skal jeg feste knapper og lage noe god mat, før jeg skal på jazzklubben i nabolaget og høre en hyllest til Billie Holiday. Håper dere har en god søndag!

    Kategori: , , ,
    Ingen kommentarer til Tekopper, kino og knapper

  • Nyårstanker

    Godt nytt år! Jeg sitter ved skrivebordet mitt med en kopp kakao, Tom Misch mykt i bakgrunnen og er sånn behagelig trøtt etter helga. Det har vært vinter i Berlin. Folk drar unger etter seg på gammeldagse kjelker i gatene, det er skøyteis på Landwehrkanal. Jeg tar på meg to jakker hver gang jeg går ut døra. I natt skal det bli tosifra minus. Så blir det blir varmere igjen.

    Helga traff akkurat balansen mellom roe ned og noe som skjer. I går spiste jeg en langsom frokost etter trening. En croissant, en kopp julete, en skål yoghurt med bær. Der Spiegel til, som jeg blar meg langsomt gjennom. På kvelden spiste jeg lasagne med venner og snakket om året som har gått, før vi dro på årets første konsert. Det var to funkband som spilte. Middelaldrende menn svevde rundt på gulvet foran scenen i flyt med musikken. I dag har jeg rusla rundt i Kreuzberg, drukket kaffe og spist kanelsnurr på en benk i kulda (tre lag ull, så går det utmerket!) og sett Affeksjonsverdi på kino. Jeg synes filmen var flott.

    Og nå som helga faser ut tenkte jeg at jeg ville klistre denne opp som et slags målbilde for resten av 2026. Mer gøy, mer ro – mindre stress og kaos. Også håper jeg resten av verden følger etter.

    Kategori:
    1 kommentar til Nyårstanker

  • Trettende desember

    God desemberlørdag, god luciadag! Jeg sitter hjemme fordi høstens n’te runde med forkjølelse satte en stopper for planene om å gå i luciatog med koret i kveld (som jo var et høydepunkt i fjor). Men her er det også koselig – i vinduet lyser julestjerna, som er ny for året (som et ledd i integrasjonsprosessen, selv om jeg er sikker på den lyser såpass mange timer i døgnet at det er åpenbart for naboene at her bor det en utlending som ikke har lært seg å spare på strømmen). På stuebordet brenner siste rest av et bivokslys jeg kjøpte på julemarked forrige helg. I koppen har jeg Speculatius-te (som smaker skuffende lite), og på skrivebordet ligger julegavene som venter på å bli pakka inn.

    Bare et lite innsmett fra meg, altså, mens jeg venter på å bli klar igjen for å ut i verden. Håper dere har ei fin førjulstid!

    Kategori:
    Ingen kommentarer til Trettende desember

  • Berlintapas

    «Hva er favorittdelen din av Berlin?» er et standardspørsmål når man møter nye mennesker her. Jeg lurer på om det er et lurespørsmål. En test for å finne ut om man egentlig hører til. Berlin er så mye, og kanskje nettopp derfor har folk en tendens til å finne seg sitt eget sted i byen – sin kiez, som det heter, sitt nabolag, sin lille landsby – og bli tro til den.

    Men det er mangfoldet ved Berlin jeg liker best. I nabolaget mitt i sørvest er det rolig. Ei travel handlegate, ei håndfull hyggelige kafeer og restauranter, grønne flekker å henge på. Alt jeg behøver, men kanskje ikke helt alt jeg vil ha. Setter jeg meg på sykkelen og tråkker tjue minutter nord er jeg et annet sted. Det er litt mer liv, litt mer hipt. En halvtime østover, og jeg kunne vært i et annet land. Det er alltid mer å utforske her.

    For et par helger siden starta jeg lørdagen på markedet på Winterfeldtplatz. Der er det matvogner og store grønnsaksboder. Jeg kjøpte et olivenbrød, enorme franske nektariner, og ei helt middels lefse med spinat og ost som jeg spiste mens jeg satt i skyggen og hørte på gatemusikantene.

    Det er noen utrolige fasader i området, og også noen veldig hyggelige kafeer. En lørdag i høst når det begynner å bli kaldt skal jeg dra til Winterfeldt Café og drikke sjokolade.

    Men denne lørdagen stoppa jeg på Henry’s og spiste is. Earl Grey og lemon curd.

    På kvelden var jeg et helt annet sted: Gikk fra Hauptbahnhof og langs Spree, drakk et glass vin og så på båtene som fløt forbi.

    I sør har jeg ikke vært så mye enda, men søndagen dro jeg på utflukt. Pakka piknikteppe, bok og matpakke og sykla til Britzer Garten. Kanskje min favorittpark i Berlin? Så stor, med innsjøene i midten, rosehage og vakre bygg. En hel del kriker og kroker, akkurat som jeg liker det.

    Nå blomstret georginene for fult.

    På kvelden dro jeg til et helt annet sted igjen. Kveldssola skinte over Kreuzberg.

    Og jeg inviterte meg selv på middag. En koselig tapasrestaurant (Pico). Spiste kjøttboller og blomkål og poteter (og innså at tapas kanskje er bedre når man er flere).

    Og så var jeg på utekinoen i Kreuzberg, som ligger rett utenfor et gammelt sykehus. Så Wenders’ Der Himmel über Berlin, Lidenskapens Vinger, som var perfekt under stjernehimmelen i Kreuzberg og også en helt perfekt avslutning på ei helg på oppdagelsesferd.

    Kategori:
    Ingen kommentarer til Berlintapas

  • Øyeblikk fra mai: kanalheng, norske flagg og ølhjerter

    Jeg gikk med skrekkblanda fryd inn i mai. Milelang gjøreliste på jobb, helligdager hver uke. En kombinasjon som ikke er helt optimal, men likevel ikke så verst – og for en fin mai det ble, til tross for relativt høyt stressnivå.

    Den starta med Tanz in den Mai. Folkefest i hele Berlin. Jeg hev meg med i siste liten. Leita etter venner i halvmørket blant flammekastere og DJ-båser i Mauerpark. Noen dager senere dro jeg på rundtur nordover med Andreas, som har vært i Berlin de siste månedene på forskningsopphold, og mot slutten av måneden var jeg i Praha på workshop. Og ellers har jeg gjort sånt som dette.

    Haakon var på besøk! Haakon, Andreas og jeg var stipendiater sammen i Trondheim. Så hyggelig å møtes igjen! Det var barhopping i Schöneberg (notis til meg selv og andre interesserte: Sardinen Bar), lørdagsmarked på Winterfeldtplatz, ettermiddagsheng langs Spree med fulle briter, øl og bokhandelbesøk. Og på tampen ble det også tid til aspargesfestival og en liten pause i parken.

    På morgenen den 17. mai dukka Aslaug opp på døra med hjemmelaga norsk flagg. Vi feira dagen med norsk-tysk brunsj, med improviserte lefseruller (skikkelige lefser har de ikke på Edeka), musserende og kanskje den mest imponerende pavlovaen jeg har sett. Det var så hyggelig at jeg helt glemte å ta bilder. Etterpå gikk vi i 17.-maitoget ved Sjømannskirka, i typisk norsk maivær, før vi endte kvelden i en bar som viste Eurovision.

    En annen kveld inviterte jeg meg selv på middag og kino. Jeg hørte på radioen en morgen at det er en oppsving i folk som drar alene på kino. På den ene siden synes jeg det er litt trist? Har vi blitt så mye dårligere på å gjøre ting sammen? På den andre siden er det ganske fint å være sammen med andre sånn på avstand som man er på kino. Le på de samme stedene. Sitte sammen i stillhet minuttet etter at filmen er ferdig. Tjuvlytte til samtalene som sakte starter opp igjen i det rulleteksten går. Jeg så Drømmer, altså Haugerud-filmen, som jeg syntes var fantastisk. Sånn herlig absurd og fin (også hang de masse på favorittstedet mitt i Oslo). Den gjorde at jeg følte meg litt ekstra glad for livet. Og da jeg kom ut, var kvelden enda lys og magisk, og folk satt langs fortauene, og jeg tok en ekstra lang vei hjem.

    Folk er gode på å bare henge i Berlin. Den siste kvelden i mai avtalte jeg og Aslaug å henge i Kreuzberg, ved Landwehrkanal. Kanskje det beste stedet å henge i denne byen? Vi drakk en øl og så på gummibåter gli forbi ned kanalen, gikk videre. Snakka om hvor i Berlin vi kunne tenke oss å bo, Kreuzberg la inn sterke aksjer denne kvelden. Spiste en is, gikk innom en späti med forbausende stort utvalg av øl, satte oss på ei bru og så på band som spilte. Gitar, vokal og sag. Perfekt avslutning på mai.

    Kategori:
    Ingen kommentarer til Øyeblikk fra mai: kanalheng, norske flagg og ølhjerter