Kristine Graneng

  • Bokvår

    Halvbroren – Lars Saabye Christensen

    Stemmen til Saabye Christensen hang igjen flere dager etter at jeg var ferdig. Han skriver så fint: ser ting på en ny måte, men uten at det kjennes tilgjort, om dere skjønner. Jeg vet ikke hvor mye jeg egentlig trenger skrive om en sånn klassiker, men den handler i hvert fall om Barnum og oppveksten hans, om hvordan det er å være noen centimeter for kort, om broren hans, Fred, som vandrer. I grunn så handler den mye om å lete etter plassen sin.

    (Se tv-serien også, om dere ikke har gjort det – den er helt strålende, bare så det er sagt!)

    Not that kind of girl – Lena Dunham

    Når Lena Dunham forteller om hva hun har «lært», så måtte jeg jo nesten lese. Jeg leste ett og ett kapittel på senga og var i blant litt engstelig for at noen av anekdotene hennes skulle bli med meg inn i drømmeland. Om jeg lærte noe av boka selv, det er jeg litt usikker på. Uansett er det ganske forfriskende med noen som er så ærlig, selv om det er så mye i Lena Dunham sitt univers som blir veldig fjernt for meg.

    Bokhandleren i Kabul – Åsne Seierstad

    Det begynner å bli ei god stund sida jeg leste de siste ordene i denne boka, men jeg synes den er verdt litt omtale uansett. I fjor sommer hørte jeg 101 og én dager på lydbok. Jeg vet ikke helt om det var noe lignende jeg hadde venta meg da jeg begynte på denne. De er i hvert fall veldig forskjellige bøker.

    Bokhandleren i Kabul følger bokhandleren og familien hans, både kvinnene og mennene. Det er kvinner som kjemper for å få arbeide, menn som drar på pilegrimsreiser, jenter som blir straffet for sånt som vi ikke engang ville løftet et øyenbryn over, skildringer av engang vakre områder som nå er minefelt. Det er nok likevel først og fremst kvinnehistoriene som er i fokus – i hvert fall er det vanskelig for meg som jente å ikke sitte igjen med noen tanker om det.

    Det ble ganske mye styr etter at boka ble gitt ut (kort bakgrunn på Wikipedia, for de som er interesserte). Etter å ha lest den selv synes jeg ikke det er så rart. Boka blir på sett og vis fremstilt som en sannhet, men det er vanskelig å tro at Seierstad kan ha så god innsikt i livene til menneskene som er med, i hvert fall i tankene deres. Og jeg synes det skal mye til for å kunne berettige å utlevere noen på den måten. Likevel synes jeg den er verdt å lese med det i bakhodet.

    & me skal bli omskapte – Mariell Øyre og Jostein Avdem Fretland

    Denne boka hadde jeg store forventninger til. Bloggen til Mariell er jo så fantastisk. Elsker hvordan ho skriver om de fine hverdagslige tingene. I grunn er boka til Mariell og Jostein sånn òg, med mye sjokolade, luftballonger og sjampanje. Problemet er bare at det fine hverdagslige blir litt blast når det mangler bunn.

    Boka handler om Jakob som etter et arveoppgjør flytter fra Paris til London for å starte egen sjokoladebutikk i stedet for å ta over familiebedrifta i Norge. Han bryter med familien og satser i stedet alt på forhold til personer jeg dessverre aldri synes vi blir helt kjent med. Hadde det bare vært litt mindre drama og litt mer følelser og bakgrunnshistorier! Jeg koste meg likevel med boka – litt vanskelig å la være når den av og til smakte chilisjokolade og kakao, men jeg er sikker på at den kunne vært så mye bedre med litt kjøtt på beina.

    (Legg merke til det veldig passende bokmerket mitt – det er så fiiint!)

  • Høytleseren

    For noen dager siden leste jeg de siste sidene i denne boka: Høytleseren av Bernhard Schlink. Boka handler først og fremst om Michael og hans forhold til ei dame som er ganske mange år eldre enn han. Den er ganske kort, men samtidig er det vanskelig å bli helt ferdig med den: Menneskene og situasjonene er så vanskelige å forstå. På samme tid er det så mye som er overførbart til mindre ekstreme situasjoner, og det gjør at den for meg ble temmelig inntrykksfull og sterk. Heldigvis er den både lett og veldig fint skrevet (jeg leste den på tysk, og det gikk helt greit), slik at den ikke ble altfor tung.

     

  • Bokåret 2014

    Under dyna de siste timene før jeg skal sove. Ved frokostbordet med kaffe og havregrøt. På et teppe ute i hagen i solsteken. I følge Goodreads har jeg lest 18 bøker og 6784 sider i år. I realiteten har det nok vært enda mer, for i år – og særlig i høst – har jeg virkelig gjenoppdaga hvor godt det er å dukke ned i ei bok for å få litt avveksling eller for å få noe å tenke over. Her er noen av bøkene jeg vil trekke frem fra året som har gått.

    Årets sterkeste
    Hundre og én dag – Åsne Seierstad

    Jeg var bare 11 år da Irak-krigen startet, og selv om mange av bildene fra nyhetssendingene den gangen har festet seg, så har forholdet mitt til krigen ikke handlet om så mye mer enn det store bildet. Åsne Seierstad var i Bagdad før, under og etter krigen, og i Hundre og én dag forteller hun om oppholdet i Irak. Om hvordan hun opplever det selv: hundre og én dager med mye venting, usikkerhet, frykt. Og om møter med mennesker som ikke tør si hva de egentlig mener, som bare vil fortsette livene slik de er vant med eller som lider ufattelige tap.

    Det er så vanskelig å forstå at noen kan leve i en hverdag som er så forskjellig fra vår, men gjennom ordene til Seierstad er det i hvert fall mulig å få et lite innblikk. Jeg hørte Hundre og én dag på lydbok i sommer, lest av Åsne Seierstad selv.

    Årets morsomste
    Norske stiler – Lars Saabye Christensen

    Dette ble i hvert fall årets morsomste bok for meg, Dagbladet. Det er ikke ofte jeg ler høyt når jeg leser, men denne var virkelig herlig. Konseptet er så genialt og så bra gjennomført og jeg elsket å irritere meg over lærer Ørekam. Hele omtalen min kan dere lese her.

    Årets tankevekker
    Stille: Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke – Susan Cain

    En venn av meg anbefalte meg å lese Stille i sommer, og det var ikke så dumt. Susan Cain skriver om hva det er som gjør noen introverte og andre ekstroverte og hvilken betydning det har i det samfunnet vi lever i.

    Jeg vet ikke om jeg tror helt på det å dele opp folk etter personlighetstyper. Det er vel noe av sjarmen med å være menneske, det at ingenting er helt svarthvitt. Likevel følte jeg at jeg fikk mye igjen av å lese den, fordi den tar opp så mange tema det er verdt å tenke over. Som hvordan man trives best og best kan utnytte de egenskapene man har. Og hvordan andre mennesker tenker og hvordan man kan fungere godt sammen. Også likte jeg spesielt godt delene der Cain skrev om kulturforskjeller, særlig mellom amerikansk og asiatisk kultur, og om hvordan hjernen virker. Interessant!

    Årets mest engasjerende
    Spain: The inside story of La Roja’s Historic Treble – Graham Hunter

    Jeg hadde aldri noensinne forestilt meg at jeg skulle tørke tårer etter å ha lest om straffekonkurranser eller våkne opp midt på natta av mareritt om at Spania skulle ryke ut av VM etter gruppespillet, men i sommer gjorde jeg det. Jeg vet ikke helt om det sier mest om boka eller meg – jeg tror nok helst det siste. Det viste seg dessverre at virkeligheten skulle bli enda verre enn marerittene mine, men hvis det finnes noen der ute som av en eller annen grunn er like glad i det spanske fotballandslaget som meg, så kan dere godt lese denne boka og drømme dere bort til bedre tider.

    Årets skuffelse
    Paper Towns – John Green

    Om det er noe som er sikkert, så er det at John Green-hypen ikke har blitt noe mindre i år. Jeg har lest både The Fault in our Stars og Paper Towns, men mens jeg likte førstnevnte ganske godt, ble jeg temmelig skuffa over den siste. Det var tydeligvis de fleste av dere også. 

  • Norske stiler

    Det er ikke ofte jeg kommer over bøker jeg bare må lese, men siden jeg fant Norske stiler av Lars Saabye Christensen i en bokhandel i Oslo i sommer har jeg ikke klart å glemme den. Så da leita jeg den opp på biblioteket her en dag og tok den med meg på toget til Tynset, og det passet helt perfekt, for den er ikke mer enn en tretimers togtur lang.

    Norske stiler er ei samling av stiler av Herbert Ankel med kommentarer fra læreren hans Ørekam, som er det man godt kan kalle meget konservativ. Handlingen (eller stilene, for å være korrekt) er lagt til 60-tallet og Herbert svarer på oppgaver om det meste, alt fra «Fortell om en artig opplevelse» til «Grei ut om FN».

    Jeg synes konseptet er helt genialt. Og boka er skikkelig morsom. Så morsom at jeg nesten lo høyt på toget, og det er det ikke så ofte at jeg gjør. Og den engasjerte virkelig, for jeg ble ganske fortvila på Herbert sine vegne og skikkelig oppgitt over den håpløse lærer Ørekam.