Bokhylla mi fylles opp av bøker jeg plukker opp her og der. Ei bok jeg finner i ei eske som står pyntelig på en mursteinskant en søndag jeg går gatelangs, zu verschenken. Et par har jeg plukket med meg på togstasjonen på vei et sted, til tross for bøkene som allerede lå i sekken. Noen har jeg funnet på bordet utenfor kontoret mitt. Der ligger det nesten alltid en fin blanding av feel good og politiske thrillere. Andre har jeg kommet over i de mange bokhandlene i denne byen. Alltid en ny liten butikk å utforske, alltid like vanskelig å gå tomhendt ut.
Men stort sett er bøkene på tysk eller engelsk, og jeg kan virkelig savne å lese på norsk. Jeg sender sinte følelser i retning tollmurer når bøker jeg får akutt lyst til å lese dukker opp i kanaler fra Norge. Men! Snart er det jul og hjemtur, og da tenker jeg det kunne være en god idé å samle noen av de titlene fra denne bokhøsten jeg lengter etter å lese. (Ei liste som bærer litt preg av at jeg ikke er like oppdatert på nyutgivelser som jeg har vært før, men som også bekrefter den gamle trangen til å lese forfattere jeg veit jeg liker.) Hvilke bøker står på deres liste denne høsten?
Foreløpig koser jeg meg med den noe eklektiske boksamlinga jeg har plukka opp de siste månedene. Jeg leste akkurat de siste sidene i Elizabeth Strout sin Tell me everything. Den var fin. «People and the lives they lead. That’s the point.» Og nå venter jeg på at siste bok i The Book of Dust-serien skal komme i posten! Planlegger å bygge fort mesteparten av helga for å henge med Lyra og Pantalaimon. Om boka bare kommer da.
På tide med en ny bokoppdatering! Mest fordi jeg leste de siste sidene i denne fantastiske boka i går og nå føler et sterkt behov for å fortelle alle at de også bør lese den: Verden av i går av Stefan Zweig er skildringen hans av et liv i en tid med voldsomme omskiftninger. Zweig vokste opp i en jødisk familie i Østerrike, reiste Europa rundt og ble en av de største forfatterne i mellomkrigstida. Verden av i går skrev han i eksil under andre verdenskrig, som statsløs på den andre siden av Atlanterhavet. Like etter at boka var ferdig, i 1942, tok han livet sitt.
Det er en utrolig fortelling om hvordan samfunnet forandrer seg, om hvordan strømninger og ulikt tankegods får grep, om kunst og det å skape, og også en så sterk kjærlighetsfortelling til Europa. Samtidig tror jeg noe av det som gjorde det til en så sterk leseopplevelse for meg, er at han gjør historien så levende, og at parallellene til tiden vi lever i nå er så slående i hvordan han beskriver utviklingen i første halvdel av 1900-tallet:
«Nå har vi forlengst strøket ordet «trygghet» av vår ordbok, og det er lett for oss å smile av denne blindt idealistiske generasjon som levde i den optimistiske illusjon at de tekniske fremskritt nødvendigvis måtte føre med seg en likså rask moralsk framgang.»
Jeg har lest en del historie denne våren. Ei anna bok som jeg også virkelig likte er Goodbye, Eastern Europe av den amerikanske historikeren Jacob Mikanowski. Ei skikkelig fyldig bok som setter seg fore å fortelle 2000 år med historien til den østlige delen av kontinentet vårt. Jeg må innrømme at kjennskapen min til det som ofte blir kalt Øst-Europa er ganske mangelfull (noe jeg ikke tror jeg er alene om), og dette var en fin inngangsport til en veldig rik historie. Den setter lys på mangfoldet i området. På rikene som har kommet og gått og hvordan folk har levd livene sine under dem. Den er full av spennende anekdoter. Selv har han polske røtter, også fra en jødisk familie, og han kommer stadig tilbake til forfedrene sine i boka. (Og boka følger dermed til en viss grad opp fascinasjonen min for personlig historie.) Jeg syntes den var både opplysende og underholdende, om enn også litt overveldende.
Andre bøker jeg har lest og satt stor pris på de siste månedene er Spilleren av Simon Shuster (om Zelenskyj og krigen i Ukraina) og Alle tok feil: Om EU-landet Norge av Kjetil B. Alstadheim. Jeg må også innrømme at jeg koste meg med å lese David Safier sin satire om Angela Merkel som løser mordmysterier i en søvnig småby i Øst-Tyskland.
God morgen! Jeg ligger på senga, drikker kaffe. Gardinene foran balkongdøra er skjøvet fra, det er antydning til blå himmel. Jeg hører på Frida Ånnevik og funderer på planene for påskeuka. Til uka er det semesterstart på universitetet i Berlin, så påska blir litt annerledes enn vanlig, men når introduksjonsseminarene er overstått på torsdag, så venter fire herlige fridager. Dette lengter jeg etter å bruke dem på.
Sesongåpning av balkongen. Balkongen min er et kaos etter vinteren – fuglene i bakgården liker tilsynelatende å rote i krukkene mine, så det er litt opprydningsarbeid. Men på langtidsvarselet står det opp til tjueseks grader (og kanskje også endelig litt regn – det regner altfor sjeldent her), så nå er det på tide å gjøre balkongen klar for sesongen. I fjor hadde jeg pelargoniaer og krydder der ute. I år har jeg lyst på farger! Jeg har hatt en bukett med oransje ranunkler, forglemmegei og små, gule krysantemumer stående på kjøkkenbordet den siste uka, og de varme fargene og det blå er så fint sammen. Jeg tror det skal få bli inspirasjon for balkongblomstene i år. Kanskje lavendel og tagetes?
Påskekrim. I ettermiddag skal jeg rusle innom bokhandelen og plukke med meg årets påskekrim. Det skal, tradisjonen tro, bli den siste boka i Gereon Rath-serien. Det er den fjerde påska jeg leser bøkene til Volker Kutscher. Nå blir det vel kanskje også den siste, i hvert fall med Gereon Rath, og jeg grugleder meg. Tenker jeg også vil plukke med meg noe koseligere krim. Jeg er ganske nysgjerrig på krimbøkene til David Safier om Angela Merkel, som høres veldig passende ut.
Utfluktutenfor Berlin. Det er så mange steder å besøke fra Berlin, men foreløpig har det ikke blitt så mye av det, både fordi jeg har vært litt sliten og fordi det er så mye å utforske i byen. Men påska er derimot en ypperlig anledning! Mamma og gjengen var innom Schwerin da de var på besøk i Berlin i fjor og har sagt at jeg burde ta en tur. En tur til Schwerin neste helg høres perfekt ut. Det er en liten by i Mecklenburg-Vorpommern med et kjempeslott! Tre timer på tog frem og tilbake med påskekrim og snacks for å se på slott høres veldig ok ut.
Påskelam. Påskelammene er tilbake i butikken (det har de selvsagt vært ei stund nå). Ikke de ekte lammene, men kake-lam. De står innpakka i plastfolie og bjørkegrønn kartong i hyllene, hvite med melis, og ser litt merkelige ut. I fjor la jeg ut et bilde på instagram og fikk respons fra ei tysk venninne på at det var en selvfølge i påska. Det har ikke helt blitt det i mi påske enda, men nå har jeg alliert meg med noen venner her, og i år skal vi prøve.
Januar var en god lesemåned! Jeg fikk trent opp lesekondisen på hytta i jula, og tilbake i Berlin var det bare å holde lesinga i gang. Fem bøker leste jeg ferdig. Her er noen tanker.
Det er ikke så ofte jeg får bøker i gave, men de siste årene har lillebror – til min store glede – sørga for at jeg har fått noe å lese under treet. Han er skikkelig Brandon Sanderson-fan, et univers jeg aldri har bevega meg inn i, men som lillebror nå altså prøver å introdusere meg for. Denne jula prøvde han seg med Tress of the Emerald Sea, som viste seg å være perfekt julelektyre. Verden består av øyer i hav av farlige sporer, og Tress må begi seg ut på dette havet for å redde han hun er forelska i. Et godt, gammeldags eventyr med merkelige tvister og mye humor.
Apropos gaver: Da jeg slutta i min første jobb og begynte som stipendiat, fikk jeg de tre bøkene i David Lodge sin campustrilogi av kollegaene mine. Jeg har prøvd flere ganger å komme i gang med dem, men har liksom aldri funnet flyten. Men av en eller annen grunn ble den siste boka i serien, Nice Work, med meg til Berlin, og nå har jeg altså lest den. Den handler om Robyn Penrose, universitetslektor med den industrielle romanen som spesialfelt, som, noe motvillig, får i oppdrag å skygge Vic Wilcox, sjefen på en fabrikk i den engelske byen romanen finner sted i. Det blir kulturkræsj. Handlinga er lagt til 1979 (boka ble utgitt rundt midten av 80-tallet), men føles likevel veldig gjenkjennelig – med økonomiske nedgangstider som merkes både i industrien og på universitetet. Visstnok er den en parallell til Gaskell sin North and South, men den har jeg ikke lest, så det kan jeg ikke si så mye om. Jeg syntes i hvert fall at Nice Work var både underholdende og tankevekkende.
Det nærmer seg valg i Tyskland, og i et forsøk på å forstå landet jeg nå bor i litt bedre plukka jeg opp Ungleich Vereint av sosiologen Steffen Mau i en liten bokhandel i førjulsstria. Det er ei nokså kort bok om forskjellene som fortsatt finnes mellom gamle Øst- og Vest-Tyskland og hvorfor det er sånn. Jeg syntes særlig betraktningene hans rundt både mangelen på et oppgjør med DDR-fortida og mangelen på tiltro til partipolitikken (og hvordan ulike systematiske forhold er med på å forsterke det) var interessante. Så vidt jeg veit finnes den bare på tysk, men det finnes ganske omfattende omtaler i norsk presse i forbindelse med delstatsvalgene i fjor (blant annet i Morgenbladet). Favorittpodkasten Tyskerne har også en episode der de snakker om den.
Siste bok i februar ble Slow Productivity av Cal Newport. Et valg av lesestoff som i stor grad gjenspeilte tilstanden på slutten av måneden – nokså stressa og ganske sliten. Tesen til Newport er at det finnes andre innganger til produktivitet enn at man skal produsere mye raskt. Det kan man i følge den amerikanske professoren i datavitenskap oppnå ved å gjøre færre ting, jobbe med en naturlig rytme og hengi seg til kvalitet, noe han argumenterer for ved å vise til hvordan en rekke berømte personer (fra Jewel til Jane Austen) har gått frem for å skape utrolige ting. Jeg synes selvsagt det er fantastisk å lese om hvordan folk trekker seg unna samfunnet for å fordype seg i prosjekter som skal revolusjonere verden (en strategi jeg har konkludert med at definitivt ikke fungerer for meg etter noen forsøk på skriveuker alene på hytta). Men jeg synes det var mest interessant å lese om konkrete tips til hvordan man kan sørge for mer konsentrert arbeid. Nå har jeg to papirark hengende på kontorveggen, ett med noen få pågående prosjekter og ett med en hel del prosjekter på vent. Jeg har også en ambisjon om å finne gode rutiner på å gjøre bestemte arbeidsoppgaver til bestemte tider i uka for å tenke litt mindre på når jeg skal gjøre hva. Foreløpig føles det bra. Det var ikke alt i boka som var like overbevisende, men jeg trengte i hvert fall en påminnelse om at det er greit å konsentrere seg om noen få ting om gangen.
En skikkelig allsidig lesemåned altså (selv om arbeid synes å være gjennomgangstema). Både prega av behovet for å forstå verdens tilstand og å flykte fra den. Foreløpig er det det siste som vekter tyngst i februar. Har dere noen gode tips til gode, varme bøker som ikke er for platte?
Jeg leser ganske mye for tiden, men skriver lite om det. Nå tenkte jeg derimot det var dags for en oppsummering av et riktig godt leseår. I 2024 leste jeg mye, særlig i den perioden da jeg var internett- og venneløs i ny by. Nå koser jeg meg med både internett og venner, men prøver å holde fast på lesinga. Andre stikkord for bokåret har vært tysk, både i innhold og form. La oss se litt på det jeg har lest.
Rath-serien. En av de viktigste følgesvennene mine i år har vært Rath-serien til Volker Kutscher. Den begynte jeg på for noen år siden, men tok den for alvor opp igjen da det ble aktuelt å flytte til Berlin. Den følger Gereon Rath, drapsetterforsker i Berlin. Serien starter i 1928, og hver bok tar for seg ett år frem til 1938. Det er spennende krimgåter, men aller mest er det spennende historie. Det er virkelig en interessant skildring av Berlin og Tyskland på 30-tallet, fremveksten av det tredje riket og hvordan mennesker forholdt seg til det. Nå gruer jeg meg til å lese den aller siste boka, Rath, som kom nå i høst. De første bøkene (som også er bakgrunn for Babylon Berlin-serien) er oversatt til norsk. Min sterkeste anbefaling.
Skjønnlitteratur. Men jeg har ikke bare lest krim! Den første boka jeg leste i fjor ble også en favoritt: Lungeflyteprøven av Tore Renberg. Om 16-årige Anna Voigt i Sachsen på slutten av 1600-tallet som blir tiltalt for spedbarnsdrap, og om vitenskapsmannen som prøver å bevise at hun er uskyldig. Det er litt av et verk. En annen favoritt var Emma av Jane Austen. Det er virkelig lenge siden jeg leste noe Austen, og basert på min vage hukommelse er Emma ganske annerledes – liksom litt mer frimodig og åpen? Kanskje minnes jeg feil, men jeg koste meg i hvert fall med Emma Woodhouse sine forsøk som Kirsten Giftekniv. Til slutt vil jeg også nevne Less av Andrew Sean Geer, som var virkelig morsom. Om den middelaldrende og ikke veldig vellykka amerikanske forfatteren Arthur Less som i et forsøk på å distrahere seg fra eksen sitt forestående bryllup takker ja til alle invitasjoner og reiser Europa rundt.
Sakprosa. Jeg leste også en hel del sakprosa i fjor. Før jeg dro sørover fra Trondheim, var jeg på et foredrag med Helge Jordheim på Dragvoll om boka hans Berlin: Byen og historien og minnekultur. Boka fikk bli med meg tilbake etter neste tur hjemom, og det var flere formiddager jeg satte ute på verandaen og leste om rutene til Jordheim gjennom Berlin – om hvordan byen har endret seg over tid og hvordan den brutale historien er gjort usynlig eller tydeliggjort – for deretter å gå meg en tur ut i byen. Det er virkelig ei fin bok, både i form og innhold, og definitivt en anbefaling til alle som vil lære litt mer om Berlin. Ei anna bok jeg virkelig likte var Homelands av Timothy Garton Ash, engelsk historiker. Det er hans personlig historie om Europa – han oppsøker Frankrike, der faren var utstasjonert under krigen; forteller om samtaler med polske verftsarbeidere på begynnelsen av 1980-tallet; møter med statsledere. Det jeg likte aller best var betraktningene om opplevelsen av historie: «Yet much of the drama of our lives comes precisely from not knowing what will happen next. Try watching a football match on digital catch-up when someone has already told you the result. It’s not the same, is it? So also with a revolution, a romance, a childhood, a life.»
(Personlige historier er forøvrig en sjanger jeg visst har sansen for – kan i samme slengen anbefale We don’t know ourselves av Fintan O’Toole om Irland. Utrolig fascinerende!)
Ei siste bok som virkelig tok meg var Moria: På innsiden av Europas største flyktningleir av Katrin Glatz Brubakk og Guro Kulset Meråkerås. Det er ei bok som ikke bare forteller om flyktningleiren Moria på godt og vondt, men også om hva det innebærer å leve under slike kår psykologisk og om generelle trekk i utviklinga av europeisk flyktningpolitikk. Man kan bli nokså nedstemt av å jobbe med politiske debatter om migrasjonspolitikk (som altså er det jeg forsker på), men det at det finnes de som virkelig vier seg til å gjøre en forskjell og også forteller om det de opplever er så viktig og så fint. Jeg håper flere også leser de fortellingene.
Ambisjoner for bokåret 2025? Først og fremst har jeg lyst til å bli litt tryggere på tysk litteratur. Jeg synes det er vanskelig å finne noe som er fengende og lettlest nok til at jeg orker. På lista står allerede Kairos av Jenny Erpenbeck, men ellers har jeg lite peiling på hva som kunne være interessant å lese. Jeg har også lyst til å lese flere klassikere. Nå står Zweig, Levi og Kundera i bokhylla og venter – men de tror jeg må vente til etter at semesteret er ferdig så jeg har litt mer overskudd. Akkurat nå koser jeg meg med en veldig lettlest og spennende fantasy (Tress of the Emerald Sea av Brandon Sanderson) som jeg fikk av broren min til jul.
Lest i 2024: Lungeflyteprøven – Tore Renberg (norsk) Harry Potter und der Kammer des Schreckens – J.K. Rowling (tysk) Harry Potter und der Gefangene von Azkaban – J.K. Rowling (tysk) Filosofdronninger – Rebecca Buxton (norsk) Afrikanske fortellinger – Tomm Kristiansen (norsk) Märzgefallene – Volker Kutscher (tysk) Die Diplomatin – Lucy Fricke (tysk) Lunapark – Volker Kutscher (tysk) Marlow – Volker Kutscher (tysk) Paradis – Abdulrazak Gurnah (norsk) Berlin: Byen og historien – Helge Jordheim (norsk) Maskiner som tenker – Inga Strümke (norsk, lydbok) Less – Andrew Sean Green (engelsk) Emma – Jane Austen (engelsk) We don’t know ourselves – Fintan O’Toole (engelsk) Moria: På innsiden av Europas største flyktningleir – Katrin Glatz Brubakk og Guro Kulset Meråkerås (norsk) Hearts and bones – Niamh Mulvey (engelsk) Olympia – Volker Kutscher (tysk) Less is lost – Andrew Sean Green (engelsk) Beautiful world, where are you– Sally Rooney (engelsk) Homelands – Timothy Garton Ash (engelsk) En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten – Jørgen Jensehaugen (norsk, lydbok) Transatlantik – Volker Kutscher (tysk)
