Kristine Graneng

  • Søndagsrapport

    Det er søndag, men føles som mandag. Jeg er hjemme igjen nå. Forlot Sogn og sommeren i går og kom over Dovre til tretten grader og overskya. Men feriefølelsen sitter likevel i. I dag har jeg raka gress mens jeg har hørt lydbok, sovet litt midt på dagen og laga pannekaker med selvplukka blåbær. Også har jeg tynna i plommetreet, for det lærte jeg hvordan man skulle gjøre mens jeg var på Vestlandet. Der er vel slikt barnelærdom. Det føles fremdeles som å gå på klinkekuler under treet vårt etter sesongen i fjor og alle plommene jeg ikke rakk plukke.

    Jeg har vært høyt og lavt den siste uka. Innerst i daler, på toppen av fjell. Sogn stopper aldri å by på plasser som forundrer meg, selv om jeg er der hver sommer. Jeg gleder meg til å dele noen av de nye stedene jeg har sett med dere – slikt er det fint å pusle med til tekoppen om morgenene mens jeg venter på at sommeren skal komme til Trøndelag. Enn så lenge får dere ukas lille liste over fine øyeblikk:

    – Alle markblomstene som popper fram etter den tørre sommeren i fjor. Prestekrager, engsmelle, lintorskemunn. Og markjordbærene. En kveld gikk jeg og besta opp veien oppover bakkene, ho pekte når ho så noen lysende røde bær i veikanten og jeg kløv så høyt jeg klarte for å få tak i dem.

    – Besta som lar teppet av dag-og-natt stå igjen på plena rundt huset.

    – Å få være med på roadtripen til lillebror og kameraten i et par timer. Sitte i baksetet og late som om jeg forstår vitsene deres og synge med til Muse.

    – Å gå barbeint på varmt svaberg.

    – De morgenene det drøyde litt før alle var oppe til frokost og jeg kunne lese noen sider ute i sola på verandaen mens jeg venta.

    – Mamma sin søndagsmiddag.

    – Å stoppe på Lustrabui på vei hjemover, kjøpe pizzabolle og spise den med utsikt mot Hurrungane da både jeg og bilen behøvde en pause etter smale veier og bratte baker opp Sognefjellet.

  • Å våkne opp hjemme

    Sommer

    Lørdag våkna jeg opp rundt midnatt til lyden av Liverpool. Til snøvlete scouse nedenfor vinduet. Trafikken som fortsatt var i gang borte i krysset. Stemmen som klang slik i jernbanehallen at jeg de første månedene trodde det var lydene av en fotballstadion jeg hørte. Nå kunne jeg nesten skjelne stoppestedene fra hverandre når de ble annonsert. Lea Green. Newton-le-Willows. Sirenene til en ambulanse som tok snarveien forbi mursteinsbygget mitt for å komme raskest mulig til sykehuset borti gata. Om morgenen var det første jeg hørte naboungene som sparka ball mot husveggen, antagelig i røde trøyer.

    På mandag våkna jeg hjemme på gården og det var helt stille. Bare regnet som knepra mot vinduene og en dempa dur fra fjøset. Da jeg åpna øynene var det første jeg så de lavthengende skyene som seg over åsen, nesten hang fast i grantoppene.

    Det er merkelig å være hjemme, tilbake i Norge. Det føles som om jeg alltid har vært her, som om England bare var en drøm jeg har våkna opp fra. Men så finner jeg spor etter de siste månedene: det nye porselenet jeg drikker te fra om morgenen, bøker i bokhylla, kofferten som fremdeles står i gangen. De dypeste sporene sitter nok likevel i meg. Jeg har lært så mye det siste halve året, både om landet jeg har bodd i og om meg selv. England er så mye mer enn afternoon tea og kongefamilien. Jeg har aldri sett så mye urettferdighet, så store kontraster som jeg har sett der. En dag leste jeg om hvordan finansministeren nekta for at det finnes så mye fattigdom i Storbritannia: «Look around you; that’s not what we see in this country.» Neste dag stoppa jeg på gata da en mann, antagelig på min egen alder, spurte om jeg hadde noen vekslepenger til overs: «Thanks for not ignoring me,» sa han. Jeg har delt kontor med folk som gjør akkurat det samme som meg, men mens jeg får betalt, må de jobbe hver ettermiddag for å ha råd til å gjøre det. Jeg kan ikke annet enn å føle meg privilegert.

    Men nå er altså halvåret i England forbi – de månedene som har vendt meg på melkeskyer i svart te og vist meg alt jeg klarer alene. Jeg savner folk jeg har blitt kjent med, Sunday roast og steinmurer, men det er godt å være hjemme igjen til menneskene mine her, til friheten i skogen bak gården og ei dialekt jeg stort sett forstår.

  • Søndagsliv i juni

    Croxteth Park

    Så var søndagen her igjen. Sankthansaften attpåtil. Jeg håper dere sitter ved et bål nå og at tida forsvinner i sommernatta. Sommeren kom hit til slutt også. Først forsiktig – solstråler, men isvind. Så på ordentlig. I går var jeg på stranda, dro av meg skoene og vassa ut i havet. Lot bølgene slå oppover beina, ovenfor bretten på buksa, satt i den varme sanden og spytta morellsteiner etterpå. I dag har jeg ligget i den bortgjemte delen av hagen ved katedralen og lest mens humlene har surra i buskene. På vei hjem gikk jeg innom et bakeri og kjøpte et stykke sitronkake. Jeg spiste det mens jeg så Fire bryllup og en gravferd. Søndagsliv i juni.

    Denne uka starta jo seint, og resten har gått så fort. Jeg har helt glemt å notere ned de fine øyeblikkene (igjen), men de er jo likevel der. Jeg har jobba hjemmefra, tatt pause midt på dagen for å ligge på ryggen i bassenget og høre på svømmehallydene, de mørke tonene som høres ut som om de kommer så langt bortefra. Jeg har tatt bussen en halvtime for å besøke en ny park. Det var en walled garden der, til min store fornøyelse. Det var bare meg og gartnerne innenfor murene, og jeg kunne være mitt nysgjerrige jeg. Da jeg spurte hva en av blomstene het (en fyldig, burgunderlilla valmue), ga de meg tre store frøkapsler som jeg la i veska og tok med hjem. En bedre suvenir kan jeg ikke tenke meg.

    I morgen begynner den aller siste uka mi i Liverpool. Jeg blir rastløs av å tenke på det. Vil fylle tida. Så mange mennesker og steder å si ha det til. Så mange siste ganger. Men jeg prøver å la rastløsheten slippe og bare nyte den siste tida med uforståelig scouse, rosehager og engelsk sommer.

    Håper dere har ei herlig uke!

  • Søndag på ei togvogn nordover

    Tog gjennom Edale Valley

    God morgen!

    Liverpool er søvnig tidlig en søndags morgen, men i dag var jeg oppe med sola. Spiste frokost og leste noen sider i ei spennende bok, laga niste og pakka sekken. I skrivende stund sitter jeg på et nytt tog igjen, denne gangen nordover. Nå skal jeg være et par dager i Lake District. Jeg har drømt om Lake District siden jeg leste The Shepherd’s Life for et par år siden. Første stopp er Windermere. Der skal jeg skaffe meg et kart og tegne opp ruta. Plana er å gå fra landsby til landsby, ta avstikkere når jeg føler for det og finne ly i koselige vertshus når det kveldes. Det er meldt mer enn nok regn, hver dag, men jeg har begynt å forstå at om man skal komme seg noe sted i dette landet, så kan man ikke la regnet stoppe seg. Jeg har pakka alt i plastposer og investert i regntrekk til tursekken, så håper at jeg berger.

    Det blir ei fin avrunding på ei god uke. Det har blitt en del kopper cappuccino denne uka også, bortsett fra den dagen jeg følte meg litt vågal og gikk for en flat white (det blir med den ene gangen). Men hjemlengselen som har vært så tung de siste par ukene har sluppet nå, og jeg har hatt så god flyt i arbeidet. Så deilig å ta fri når jeg gleder meg til å komme tilbake!

    Håper dere har en god søndag og ei fin uke som kommer!

  • Regn over River Mersey

    Albert Dock, Liverpool

    Dette har vært ei så strevsom uke. Jeg har forsøkt å bøte på hjemlengselen med cappuccino på et nytt sted hver dag, nesten blitt påkjørt av sinte biler og følt meg skikkelig alene. Men i dag skinner sola og jeg har vært et sted der det var sand og tidevann sammen med en kontorkompis og hunden hans. Poff! så var hjemlengselen forsvunnet som regnværsskyene. Regnet skal komme tilbake i morgen, men hjemlengselen synes jeg kan holde seg unna ei stund nå.

    Her er et knippe av ukas fine øyeblikk. Nå er jeg klar for å fylle blokka med noen nye!

    – Spørre «Hi, are there any tickets left for Aladdin?» når jeg er ute i siste liten en mandagskveld – for så å ha hele kinosalen for meg selv og salt lakris fra Berlin i veska.

    – Å møte en ny person som forteller at ho veit om et sted i Liverpool der det er et reservat for røde ekorn.

    – Da jeg var åtte år og i butikken for å kjøpe lørdagsgodt igjen. Tømte alle myntene i pengpungen, rakk den fram til han i bruktbokhandelen og spurte om det var nok. (Det var det egentlig ikke, men jeg fikk ei bok i retur likevel.)

    – Å lese i det store leserommet på Central Library. Et rundt rom med bokhyller langs alle vegger, vindeltrapper mellom etasjene og hvite marmorbyster plassert rundt omkring. Og som er så høyt under taket at det smeller i hele rommet når jeg legger fra meg boka mi på bordet og når han på den andre siden hoster.

    – Uværsskyene på den andre siden av River Mersey. Og å være under tak når det bryter løs.