Kristine Graneng

  • Tåkehav og førjulsmarked

    Lysøysundet

    For et par helger siden dro jeg hjem til kysten. Til dette.

    Lysøysundet

    Jeg tror aldri før jeg har sett tåka ligge slik, mot slutten av november. Det hender ofte at den kommer snikende om sommeren og blir liggende i mange dager. Havskodda. Da jeg fremdeles bodde hjemme, brukte jeg å ta med meg papir og penn ned på svaberget for å skrive på slike dager. Da drømte jeg meg bort til trolske tjern og isbjørner i snøstorm på tundraen. Denne dagen var det nok å bare være i virkeligheten – følge med på kråka som fløy over vannet og sjøen som laga krusninger på himmelen.

    Lysøysundet

    Men det er ikke så vanskelig å drømme seg bort her. Se, der borte sitter det ei gammel dame krumbøyd og lengter etter fiskeren som forsvant på havet. Og bortenfor der, på den høyeste haugen, er det en gravhaug. Kanskje er den flere tusen år gammel. Og bakenfor der ligger Stangholmen med hanekam av furutrær og historier som får meg til å grøsse, tåke eller ei. Men de fortellingene sparer jeg til en annen gang.

    Lysøysundet

    Lørdag ettermiddag dro jeg og pappa på førjulsmarkedet i bygda. Jeg tror det har vært snø på julemarkedet i Lysøysundet én gang, men heldigvis trengs det ikke snø for å få til et koselig julemarked. Det er mer enn nok med et korps med nisseluer, røde boder med lys som glitrer i blåtimen, lokalt tomtebrygg, hjemmestrikka ullsokker og votter og gløgg med mandler.

    Også folk som bestandig har vært der – det er vel det aller fineste.

    Lysøysundet

  • Elgjakta

    Elgjakta

    Det ble elgjakt i år også. Det er jo høydepunkta her ute på bygda hvert høst. Så fort kalenderen viser tjuefemte september er det som om halve befolkninga forsvinner til skogs og blir der til jakta er ferdig.

    De siste årene har jeg vært med noen dager og gått med Petter og Raja, den gamle elghunden på gården. Ho sto alltid klar så snart jaktklærne var på og sekken var pakka. Sprang etter bilen og bjeffa hvis ho mistenkte at noen var på vei for å jakte uten henne. Stoppa opp med snuten i været så snart ho fikk ferten av elg og holdt alltid sporet. Uansett hvor gammel og sliten ho var, livna ho til i jakta. Men i vår måtte Raja avlives. I år ble det jakt uten henne for første gang.

    I stedet for å gå i skogen og leite etter elgen sammen med Petter og en elghund jaktlaget hadde til låns i år, ble jeg med en dag han satt på post. Vi dro ut tidlig på formiddagen en søndag, godt innpakka i flere lag ull, og satte oss oppe i et jakttårn med sola i ryggen og utsyn over Trondheimsfjorden, høstskogen og aller viktigst – glenna der vi håpet elgen skulle dukke opp.

    Elgjakta

    Det kom selvsagt ikke noen elg denne dagen. I stedet holdt vi øye med et rådyr som gikk omkring og beita mellom trestubbene. Snart kom det en hakkespett også. Fløy mellom trestammene og leita etter mat. Stort sett var salvene fra spetten den eneste lyden å høre, bare avbrutt av den fjerne lyden fra jaktradioen og forsiktig susing i tretoppene.

    Innimellom, da det ikke skjedde stort annet enn venting, satt jeg der oppe og tenkte at jammen er det sjeldent at jeg bare sitter sånn, uten å gjøre noe. Det burde jeg vel gjøre oftere enn én gang i året.

    Elgjakta

    Elgjakta

    Elgjakta

  • November med sølvkant

    Vinteren har kommet, i hvert fall det første draget av vinterkulde. Den som gjør at det knitrer i gresset og morgenen og at fjorden blir disig og isblå. Det er herlig, synes jeg, når det blir så vakkert men samtidig biter litt. Å pakke meg inn i skjerf og lue og bli litt rød på nesa, skrape iskrystaller av bilrutene, koke meg en kopp te for å få varmen igjen når jeg kommer inn døra på jobb.

    Stort sett forsvinner frosten rundt husene utover dagen enda, men en dag jeg var hjemme denne uka, gikk jeg et stykke oppover bak gården, inn i minusgradene. Frostkanta bjørkeblader og rim på hvert minste lille gresstrå. November kan være så mørk og trist på det verste, men jammen kan den glitre ordentlig også.

    Også har rådyrene kommet tilbake nå. Jeg har ikke sett dem rundt husene her siden i vår, men nå er de der igjen. De står og beiter på frosne halmstubber i åkerkanten i lysningen når jeg drar til jobb, og Petter har sagt han har sett dem komme tilbake i skumringen. Det begynner vel å bli tøft å være skogsdyr nå. Tøft å være menneske også, om man stort sett sitter inne hele dagen og ikke passer på å få nok lys. Så nå skal jeg ut og nyte novemberdagen i hagen, rydde bort løv og visne planter, mens lørdagsgrøten putrer her inne. Håper dere får ei fin helg alle sammen!




  • Høstkvelder

    Høstkveld

    God kveld fra kjøkkenbordet! Det har vært stille her den siste tiden, og det er aller mest fordi jeg har brukt tiden min her om kveldene, med flakkende stearinlys og ark spredt utover bordet. Jeg liker høstkvelder, særlig når det er mye å gjøre på jobb, for når det er mørkt utenfor er det som om tiden går litt saktere og det ikke er fullt så mye som skjer der ute i verden. Da går det an å sitte konsentrert inne og stenge alt annet ute. Bare meg, en stor kopp te og knotete håndskrift i notatbøkene.

    Den siste måneden har det vært nok å gjøre, så det har blitt ganske mange slike kvelder. I begynnelsen av september begynte jeg omsider med doktorgradsprosjektet mitt. Jeg må fremdeles stoppe opp innimellom for å kjenne etter om det virkelig er sant. De neste fire årene skal jeg forske på hvordan innvandring blir diskutert i folkeavstemninger om EU-spørsmål. Hittil har jeg riktignok brukt mest tid på å ta kurs og forberede undervisning (som er så utfordrende, men veldig gøy!), men i blant finner jeg tid til å kladde på forskningsspørsmål, søke om utenlandsopphold og lete frem bøker jeg skal lese i lukene med tid innimellom alt det andre. Det blir noen spennende år!

    Nå er høsten dessuten på sitt aller vakreste. Sennepsgul og mild. Så når jeg ikke er inne, er jeg helst der ute. Om noen dager kommer det vel til å være over – bladene henger allerede i lufta og skinner som støv i ettermiddagslyset når jeg drar hjem fra jobb og trærne står ikke like blendende i høstsola som de gjorde for noen dager siden. Det siste gresset er slått på jordene, og det er bare grønnkålen som enda holder stand i grønnsakshagen. Det gjelder å nyte det mens man kan – gå turer i skogen om ettermiddagene før lyset forsvinner, kjenne løvet knitre under føttene, ha på den oransje høstkåpa og gå i ett med rogna.

  • Øyeblikk fra august

    August

    Årets første kalv. En liten hvit en som plutselig sto der på ustø bein og lyste opp en søndags ettermiddag. Lys over hele kroppen, bortsett fra de brune øretippene. Blenda, heter den.

    Soppturer på ettermiddagene etter jobb. Det er vel så viktig å finne syngende bekker og vinden som visler i trærne, men når jeg kommer hjem med gyldne kantareller til kveldsmaten, da er lykkefølelsen komplett.

    August

    Dugg på vinduene når jeg står opp, skodda som ligger over åkrene og over skogen bak gården. Traneparet som står nede på veien til sjøen og skriker salutt om morgenene. Som skingrende trompeter over sletta.

    August

    Å sitte inne i ly på kjøkkenet når uværet kommer rullende. Jeg og Svartkatta skvetter like mye når tordenet skraller over oss – et lysglimt, også høres det ut som om himmelen spjæres, fjorden lyst opp. I neste øyeblikk er den borte, og hagl store som sukkerbiter slår ned over gårdsplassen.

    August