Kristine Graneng

❀ Fredagskveld i Ila med Bezzerwizzer og taco og gamle minner, og Kari som sier at «nå føles det nesten litt som om vi er med i Beatles» når vi står og venter på bussen hjem og trikken dundrer forbi mellom små, fargerike trehus

❀ Den første isen i solveggen utenfor lesesalen, å svette litt under skjerfet og vinterjakka når sola tar tak

❀ Å kjøpe med en chili og en lime i veska fra butikken på hjørnet og lage søtpotetsuppe som blir middag resten av uka og som er akkurat god nok til at det går an å spise den selv om jeg blir lei

❀ Nykverna kaffe og mislykka forsøk på å skumme melk til cappuccino

❀ Når jeg spør «skal vi finne på noe?» og Petter foreslår at vi kan kjøre en tur, og vi gjør det – på veien der jeg har planer om å begynne å jogge når sommeren kommer, stopper opp for en møtende hest, fortsetter forbi folk som har grillfest selv om det er altfor kaldt til å sitte ute om kvelden enda og forbi rustne, gamle busser og innhegninger med lam

Det snør i Trondheim om dagen. Små lette fjon, store flak som fester seg på jakka, full snøstorm. Det er april, det snør, og jeg kjenner lengselen etter grønne skudd og tøysko bygge seg opp innvendig. Innimellom stikker sola frem i noen minutter, varmer når den faller inn gjennom soveromsvinduet mitt og ned på skrivebordet. På hender som flytter seg over på tastaturet, på meg som stadig må minne meg selv på å holde ryggen rak. Men så er den borte igjen like fort.

Fra og med denne uka blir det ikke noen frihelger før masteren er levert, men heldigvis har liksom ikke lørdagen mistet helgeglansen. Den kommer ikke med forventninger og tidspress på samme måte som de andre dagene. Selv om jeg ikke gjorde stort mer i går enn det man burde gjøre en hvilken som helst annen arbeidsdag, følte jeg meg så utrolig produktiv. Jeg holdt foredrag om sosiale medier og valgkamp med Maria Isabelle, knipsa bilder foran domkirka i den ene lange luka med oppholdsvær, koda noen flere artikler, var en snartur i bursdag. Og søndagen får fortsette å være litt søndag den òg – jeg setter av tid til å nullstille, til å sette punktum for uka og legge planer for den som kommer. Det er ekstra bruk for det når dagene ellers blir så like i det lange strekket frem mot 15. mai.

I kveld skal jeg prøve å få til noen siste timer med masterskriving denne uka, drikke et glass vin og spise noen biter lakris. Men først ukas lille liste over sånt verdt å dvele over:

❀ å prate en times tid i telefonen med mamma om hvilke fugler som har vært på fuglebrettet i det siste, om sommerferie og om framtida

❀ den første ettermiddagen med lesing ute på verandaen (med sitteunderlag og ullteppe og skjerf og lue som nesen så vidt stikker ut under)

❀ bananer i fryseren som blir til blåbæris

❀ å komme inn på kafé mens det enda er plass, like før snøstormen tar til igjen

❀ bilder av tomatspirene våre i messenger når jeg ikke har tid til å se om dem selv

❀ å strekke på kroppen mens eggene koker til lunsj, legge seg ned på gulvet og bare kjenne hvordan musklene slapper av og både de og jeg glemmer alt om kontorstoler, word-dokumenter og fargekoder ei stund

❋ Å spise burger på Sot en tirsdagskveld etter en lang dag på lesesalen og unne seg en øl til, for det er jo lov når nesten alle andre har fri. Og å gå sammen med Ida gjennom Bakklandet og lengte til en sommer der masteroppgavene er levert og ideene kan få flyte fritt.

❋ De stille, langsomme dagene med ekstra rom til å tenke.

❋ Å være påskehare på Dragvoll, gjemme rebusoppgaver i biblioteksbøker og i den tomme kaféen. Og den lille stunden jeg nesten trodde jeg hadde mistet klassen min fordi de aldri kom tilbake fra jakten, men så var det bare jeg som hadde laga håpløst vanskelige oppgaver. Vel.

❋ Å sitte på bussen med baggen under føttene på vei ned til båten, for så å få øye på en uventa krølltopp som kommer på med paraglider på ryggen og sekk på magen. Min bror, Espen Askeladd.

❋ Å komme meg til topps på fjellet og å bruke lang tid på veien ned, snakke sammen med lillesøster om sånt vi ikke får tid til å snakke om ellers, kjenne på at akkurat nå er det ingenting annet som skjer enn nå

❋ Pølsegrilling på påskeaften, med ullundertøy og ullvanggenser for å holde vinden ute, men sola som fikk slippe til over nesa. Støvlekasting og eggeløp og den følelsen når jeg slenger et sykkeldekk mot en pinne og den treffer. (Og å ha en svigerfamilie som er like glad i konkurranser som min egen – flaks!)

Det er mandag selv om gangene på Dragvoll var så stille i dag. Bare regnet som danset på glasstakene, tomme båser på kaféen, en og annen som satt og pinte seg foran datamaskinene på biblioteket. Like fullt er det altså mandag og tid for å oppsummere enda ei uke.

Jeg tenker litt på om jeg skal endre på konseptet mitt, forresten. Kanskje tilbake til slik det var i fjor, med små drypp av alt jeg fyller uka med – musikk og tanker, klapp på skuldra og sånt som er kjedelig. Eller kanskje pushe meg selv til å bli enda flinkere til å notere ned noe som er fint hver dag, fange noe med kameraet, ikke bare gjennom ei ruskete mobillinse. Dere får si ifra om dere har noen innspill mens jeg tenker over saken.

Enn så lenge kommer noen flere øyeblikk i form av mobilbilder og ord! Uke 14 hadde mange fine!

❋ Arne Scheie Jr. som sto på bussholdeplassen i lysende gul refleksvest og kommenterte trafikken: Æ ser kostebil! En liten kostebil! Motorsykkel!

❋ Menn som svinser rundt i dress, lyseblått slips og skinnsko med glinsende spenner og snakker om de glassene med rødvin de drakk i går, mens jeg sitter med mine gjørmete gummistøvler og regnflekkede briller, taster inn «Brexit» og «immigration» og skumleser artiklene som dukker opp på skjermen foran meg. Det var den dagen jeg dro på studietur til BI.

❋ Hvor godt det er å sove bort en hel ettermiddag når det trengs. Og å le bort en annen kveld når det trengs.

❋ «Kan æ spør dæ om nåkka?» spør bussjåføren når jeg kommer inn, og jeg stopper opp, smiler og sier ja, lurer på hva jeg har gjort galt nå, før hun fortsetter: «Du veit en sånn ball, en sånn man trene med–» og demonstrerer, armene frem og tilbake foran rattet, «–ka heite den?» Og jeg må tenke etter, for det har jeg aldri blitt spurt om før: «Kan det være medisinball, tro?»

❋ Å flytte arbeidsplassen til et sted uten internett og med kaffe, med folk som beveger seg utenfor vinduene og busser som kjører forbi uten at jeg må springe etter.

❋ Påskeegg når jeg minst ventet det.